Lewismannen (Fin Macleod #2) lydbok

Konseptet virker interessant: et lik er funnet i en myr på en forblåst Skotsk øy og det fortsetter med politimannen Gunn som er til stede ved obduksjonen. Dialogen her er litt vanskelig å ta alvorlig, men de tekniske detaljene er fascinerende. Det hele bygges opp til at man tror at Gunn er hovedpersonen. Men så bare forsvinner denne stakkars Gunn, og det dreier seg nå plutselig om bakgrunnen til en helt annen og heller to-dimensjonal person - eller personer. Det blir deretter bare irriterende å bli kastet ping-pong mellom fortid og nåtid, første og andre person på den måten forfatteren har valgt. Jeg har ikke lest første boken, så det er kanskje ikke så rart, men hovedpersonen blir liksom aldri helt virkelig. Jeg tror det kommer delvis av at det er vanskelig å forene oppførselen og det ensidige føleleslivet hans med alderen. Det blir deretter skuffende lite krim mysterium: veldig viktige spor som ikke brukes (!) og masse såpe opera. Dessuten har man har gjettet hvem som drepte hvem og hvorfor altfor tidlig i boken. Analogier burde heller ikke brukes hvis man ikke har noe begrep om formuleringer og måtehold, og så er det sex beskrivelsene - de ødelegger mer enn de komplementerer, og det er tydelig at de er skrevet fra en pompøs middelaldrene mann's perspektiv: han hører urskrikene fra sine forfedre mens han feier over nikkedokken med de for ørtende gang, kornblå øynene, som er hans forhenværende flamme, og som han i tillegg visstnok har behandlet som søppel i den første boken...? Hvorfor dette mølet er ansett som en literær utmerkelse går meg hus forbi. Og slutten er bare flau å lese. Bortkastet plott og sted, kunne ha vært fantastisk, men det er langt fra tilfelle.