Tore Renberg vinner Bokhandlerprisen 2020

Hvorfor blir vi så berørt av historien om stabeisen Tollak? «Han er i strid med alt og alle,» sier prisvinner Renberg i samtale med Jan Inge Reilstad.

Vi i sitter på Bøker og Børst i Fargegata i Stavanger, Tore Renberg har fått te i koppen. Han forteller at han måtte slutte med kaffe, han ble for gira med koffein i blodet. Det høres heftig ut.

– Tollak til Ingeborg er et intenst kammerdrama, et poetisk mysterium og en tragedie med politiske overtoner. Regner du dette som den mørkeste boka du har skrevet så langt?

– Det er det mørkeste stedet jeg har besøkt hittil i mitt forfatterskap. Jeg har beveget meg inn i mørke områder også tidligere, men da gjerne med komikk og humor tettere på.

I strid med alt og alle

– Hovedkarakteren Tollak i Tollak til Ingeborg har et voldsomt sinne i seg. Han virker å være i kamp med nærmest alle rundt seg. Hvem er Tollak til Ingeborg?

– Ja, han er i strid med alt og alle. Han ser på seg selv som en slags naturkraft, som aldri ser seg tilbake – før nå. Anger hjelper ikke mot noe, sier han. I boka skal han for første gang i livet fortelle seg selv og sine nærmeste sannheten, om seg selv og det som har skjedd. Det foregår på noen timer, men det er et helt liv som foregår på de timene. Romanen er komponert som en lang serie av små glimt fra et langt liv.

– Hvor kommer han fra? Hva er det som har skapt Tollak til den han er?

– Tollak er en maskulin karakter i en maskulin bygdekultur. Det er en taushetskultur, men også en sta og steil frihetskultur. Hans største drivkraft er kanskje denne forståelsen av at ingen har rett til å fortelle ham hva han skal gjøre. Tollak er forbannet på samfunnsutviklingen, han godtar den ikke, rett og slett. Han mister levebrødet sitt fordi han ikke vil innordne seg, ikke fordi folk slutter å trenge tjenestene hans.

Ubetinget kjærlighet

– Din tveeggede gave til leserne er at de må leve seg inn i Tollak. Godta hans stemme, på godt og vondt. Kanskje er han mest sympatisk når han kjører ned i bygda og tipper tv og radio foran byggevareutsalget. Som han sier: «Kvifor vil alle ta verda mi i frå meg?» Har du sympati med Tollak?

– Jeg har sympati for ganske mye med monsteret Tollak, egentlig. Vi kan kalle ham en samfunnsfiende, men så enkelt er det likevel ikke, for han er også en handlingens vigilante mann. Når det kommer dopselgere til bygda, er det Tollak som tar på seg å gi dem bank – hvem har ikke kjent på lyst til å gjøre slikt?

– Han elsker flokken sin, selv om han skader dem. Men det er på et vis Oddo han elsker høyest?

– Tollak elsket kona si, Ingeborg, som ingen annen mann har elsket ei kvinne, som han sier. Når det gjelder Oddo, som Tollak og Ingeborg tok til seg, så har du rett, ovenfor ham er kjærligheten absolutt. Tollak har evne til å godta ting som de er, når det er natur. Naturen skal godtas.

– Tollak det er meg, det også

– Men hvorfor vil Tollak endelig fortelle sannheten til ungene? Er det for sin egen del, for å få fred med seg selv, eller er det for ungenes skyld?

– Jeg tror mest han gjør det for ungenes skyld. De skal få vite hva som har hendt med mor. Men så oppdager han at det er ufattelig vanskelig å få det til, til og med når du så gjerne vil fortelle.

– Det er en svært fortettet roman, knapt et overflødig ord, som går mot poesien. Samtidig er det et veldig driv i fortellingen. Du må være veldig fornøyd med formen du har funnet frem til?

– Jo, men den tok også to år å lage. Jeg opplever det som tidkrevende med denne formen for prosa. Vi kan ta Teksas-bøkene som kontrast, de er maksimalistiske i alle ledd. Det tar meg kanskje to år å skrive 600 sider om Hillevågsgjengen, hvor det er tut og kjør og mange plot og en haug med karakterer og masse dialog, og så tar det to år å skrive 160 sider om Tollak.

– Din forrige roman Ingen tid å miste brukte din egen mor og mormor ganske direkte. Du bruker ikke av deg selv på samme måte her, altså?

– Jo, jo! Jeg er tilstede i alle mine karakterer. Jeg kan ha Tollak sitt sinne mot samtida og det teknologiske virvaret, jeg kan kjenne at det er ei forbanna tid å vokse opp i, jeg kjenner det vigilante trekket i meg selv, jeg kjenner igjen hans trang til å vokte over sin gjeng, alt det der. Tollak det er meg, det også, for å vri på Flaubert.

Teksten er skrevet av Jan Inge Reilstad for boktips.no, og gjengitt med tillatelse fra Cappelen Damm.

Les den originale artikkelen her!