Fascismens massepsykologi ebok

Fascismen satte sitt sterke preg på samfunnsutviklingen, spesielt i Europa, i første halvdel av det 20. århundre, og dens ettervirkninger gjør seg fremdeles gjeldende på ulike vis. I sin bok "Fascismens massepsykologi" stiller psykoanalytikeren og sosiologen Wilhelm Reich de grunnleggende spørsmåla vedrørende hvordan det kunne ha seg at så breie lag av en rekke europeiske samfunn henga seg til fascistisk ideologi og tok del i fascistiske bevegelser. Hva var folks motiver for å underkaste seg totalitære partiapparater og regimer, og hvorfor var ikke verken liberale eller sosialistiske partier i stand til å demme opp for millioner av menneskers oppslutning om Hitlers parti, NSDAP, ved valgene i Tyskland forut for nazistenes maktovertakelse? Reich peker på det faktum at arbeidende menn og kvinner gjennom hundrer og tusener av år har blitt fratatt ansvaret for samfunnsutviklingen, og blitt gjenstand for undertrykkelse på ulike fronter, i særdeleshet innen sitt naturlige seksualliv, og at kombinasjonen av disse faktorene bidro til at så mange mennesker frivillig henga seg til den totalitære ideologien og så opp til Adolf Hitler som en "frelser." Deltakelse på nazistenes massemønstringer blei et surrogat for den ekstasen som folk blei frarøva i sine seksualliv gjennom den autoritære familiestrukturens hemming av seksuelle behov, spesielt hos barn og ungdom, blant generasjonen som vokste opp etter Den første verdenskrig. Reich går løs på ulike former for irrasjonalisme som forkludrer menneskets naturlige behov for kjærlighet, meningsfullt arbeid og samfunnsnyttig kunnskap, og i denne sammenheng får politikk og det politiske partivesenet sine pass påskrevet. Opp mot den irrasjonaliteten som ofte preger politiske ideologier setter Reich det han betegner som "naturlig arbeidsdemokrati," der hver enkelt arbeidende mann og kvinne tar tilbake ansvaret for samfunnets essensielle funksjoner og for samfunnsutviklingen i sin helhet. Denne tankevekkende boka er stadig like aktuell, etter som umyndiggjøringen av allmennheten over hele verden fortsetter med uforminska styrke, i form av at "yrkespolitikere" forventes å løse samfunnets oppgaver og utfordringer på vegne av den enkelte borger, i stedet for at ansvaret fordeles jevnt blant alle og enhver, gjennom det Reich kaller genuine demokratiske institusjoner i kontrast til dagens reint formelle sådanne.