Jeg kommer hjem! (Emily) ebok
TERNINGKAST 6 - Joakim Tjøstheim, Dagbladet.
TERNINGKAST 5 - Anne Cathrine Straume, NRK.
Tidlig på åttitallet kommer Alejandro alene til Norge som flyktning fra Chile. Han har rømt fra Pinochets militærdiktatur, men også reist fra familien sin. På flyktningmottaket legger en norsk kvinne merke til ham. Kanskje ser hun ensomheten hans? De får et barn sammen, og de kaller barnet Pablo.Pablo vokse…
Flere bøker av samme forfatter
Andre har også kjøpt
Pablo vokser opp med en far han nesten aldri ser, som han iblant følger etter gjennom gatene i Oslo. Han blir sammen med Emily og får en sønn med henne. Men Pablo er ikke en man kan stole på. Han tar ikke ansvar, holder ikke løfter, stikker av, igjen og igjen.
Romanens forteller klarer på sin side ikke å gi slipp på Emily. I et forsøk på å komme så nær henne som mulig flytter fortelleren inn i Emilys nabolag. Slik utfoldes Maria Navarro Skarangers særegne form for kritisk innlevelse i en roman som er en rasende klage over alle verdens dårlige fedre, samtidig som den borer i samfunnets blikk på og vurdering av morsrollen.
«Det sendes tvetydige signaler – som er noe av det som gjør god skjønnlitteratur god – til leseren om å holde en viss avstand til det som blir lagt frem … Navarro Skaranger holder et fast grep om alle disse trådene, og fletter dem sammen på enestående vis. ‘Jeg kommer hjem! er en råsterk tematisering av om det egentlig er mulig å gi de stemmeløse en stemme, uten at ens egen stemme og ens egen historie overskygger deres.»
«Maria Navarro Skaranger set ein solid strek for historia om aleinemora Emily … Saman utgjer dei tre bøkene om Emily, (‘Emily forever’, ‘Jeg plystrer i den mørke vinden’ og ‘Jeg kommer hjem!’) eit skakande dokument over livet. Ikkje berre livet i drabantbyen, men livet spesifikt på den sosiale skuggesida.»
«Med en sint og særegen fortellerstemme skriver hun skarpt om farskap, morskap, klasse og ansvar … Her retter Skaranger skarp kritikk mot hvor ulikt vi vurderer mødre og fedre … Humoren ligger ofte i selve fortellerstemmen. Observasjonene er direkte og usminkede, som om fortelleren setter ord på det leseren kanskje tenker, men vet at man ikke burde si høyt. Det gir selv de mørkere betraktningene en tørr komikk, uten at alvoret forsvinner.»
