Du er kjent for sakprosabøker om natur, biologisk mangfold og insekter. Hva fikk deg til å skrive din aller første skjønnlitterære roman?

– Jeg har bestandig vært glad i å leke med ordene, og mener de tidligere bøkene mine speiler en utvikling i hvordan jeg skriver. I den siste sakprosaboken, «Skogen. Om trær folk og 25 000 andre arter», var jeg mer personlig -- og da ble det også rom for et annet språk.

– Dermed begynte jeg å lure: Hva ville skje dersom jeg prøvde å strekke meg helt inn i det skjønnlitterære? Kunne ordene mine bære en hel fortelling, ville jeg klare å skape mennesker og gi dem liv, på papiret? Dessuten var jeg nysgjerrig på selve skriveprosessen, det er alltid spennende å lære!

Hva handler «Eremittsommer» om?

– Eremittsommer er en roman om mennesker i natur -- og om menneskenaturen. Du møter den unge biologen Eva. En junidag i 2012 kommer hun ei lita bygd i Vestfold, for å undersøke om eikeskogen huser den sjeldne billen eremitt. Med seg har Eva labrador og lupe -- mens samboeren og sorgen helst skal holde seg i Oslo.

Eva dras mot skogen med de eldgamle eikene, men også mot sin eksentriske nabo, Olga på 76. Olga holder seg for seg selv og trives best med å klatre i trær og snakke med katten – det vil si, helt til Eva kommer snublende inn i livet hennes.

For motvillig blir de to venner. Kanskje fordi de tross generasjonsgapet også har noe til felles. Men der Eva flykter fra det som er, står Olga fast i det som har vært.

Eremittsommer er fortellingen om to umake kvinners vennskap gjennom en sommer. En roman om familie, om alt som spirer og det som dør, om tap og taushet. Men først og fremst, tenker jeg, er det en fortelling om håp og om hvor viktige vi er for hverandre.

Hovedpersonen Eva er biolog og holder på med en doktorgrad, akkurat som du selv en gang. Hvor mye av deg selv har du tillatt deg å legge inn i Eva?

– Fortellingen er fiktiv, og Eva er ikke meg. Det er bevisst, jeg hadde verken behov for eller lyst til å skrive om meg selv. Men jeg lener meg så klart på erfaring jeg har, etter tretti år med feltarbeid og forskning på insekter i skog. Jeg har jobbet mye med hule eiketrær, og alt om arter og økologi skal være korrekt -- selv om jeg har tatt meg friheten å flytte begivenheter i tid og rom. For i virkelighetens verden ble eremitten gjenfunnet i 2008, i askealleen på Tønsberg gamle kirkegård.

Som en klok skjønnlitterær forfatter har sagt; man tar en tredjedel fra eget liv, en tredjedel fra slikt man har hørt om og lest om, og en tredjedel ren fantasi – og så blander man det i hop, til en fortelling.

Hva håper du leserne sitter igjen med etter å ha lest boka?

– Jeg håper at Eremittsommer er en bok som vil fenge lesere som vil ha en fortelling med driv, men også med mening. At man kanskje kan reflektere litt rundt hva vi må bevare for å sikre at livet forblir mulig – både i naturen og i oss selv. Eller dette med hva vi betyr for hverandre. Eller hvordan vi ser på naturen og dens verdi.

Du har skrevet flere prisnominerte sakprosabøker. Hva opplevde du som den største forskjellen mellom å skrive sakprosa og å skrive roman?

– Å forme fortellinger uten et faktarammeverk var enda mer annerledes enn jeg klarte å forestille meg. Jeg er vant til å ha kontroll over stoffet jeg skriver om. Oversikt. Vite noenlunde hvor jeg skal og hva det skal bli. Sånn er det jo med sakprosaen.

Men romanprosessen har vært motsatt. Null kontroll og ingen oversikt, og etter hvert forstod jeg at det måtte være sånn. At skrivinga bare fløt når jeg klarte å gi slipp og våget å være i ordene, kjenne de scenene jeg skrev.

Innimellom har det vært helt magisk moro. Andre dager har det kjentes sårbart og krevende å rote rundt i minner. På leting etter en lukt, en lyd, en taktil erfaring som kunne syes om, så den passet til karakterene mine. Det har med andre ord vært både fint og frustrerende -- og jeg ville aldri vært erfaringen foruten.

Som forsker og formidler har du lang erfaring med å gjøre komplekse temaer tilgjengelige for et bredt publikum. Har denne erfaringen påvirket måten du bygger karakterer og fortellinger på?

– Kanskje? Målgruppen er iallfall den samme, nemlig den brede leserskaren. Ambisjonen min har vært å lage en bok som du har lyst til å lese videre i, som driver deg videre -- samtidig som du får noe å tenke på. Noe som kan bli værende igjen i deg etterpå. Håper jeg.

Bøkene dine er oversatt til mer enn 25 språk, og «Insektenes planet» ble kåret til en av de ti viktigste vitenskapsbøkene i 2019 av Smithsonian Institution. Kjenner du på et slags press nå som du debuterer som skjønnlitterær forfatter, eller er du cool as ice?

– Hehe, jeg synes det er kjempeskummelt! Men slik ville det vært uansett, også uten tidligere sakprosa-utgivelser. Det handler mer om at jeg har brukt så mye tid og tankekraft på å forme denne fortellingen, den har levd i meg så lenge. Jeg har lagt meg og våknet med Eva og Olga i hodet, omtrent hver dag i flere år … og da er det vanskelig å slippe dem fra seg. Ut på egen hånd i en røff verden.

Men jeg forsøker å tenke at jeg bare har gjort og må gjøre ‘min greie’, så bra jeg kan. Mottakelsen kan jeg uansett ikke styre.

Hvilken betydning har naturen for deg når du selv skal hente inspirasjon eller finne ro?

– Helt avgjørende, jeg blir skikkelig gretten om jeg ikke får en daglig dose natur. Tankene flyter lettere når jeg beveger meg utendørs, gjerne i en skog. Idéer dukker opp fra ingensteds.

Skogen er også et sted der kjas og stress slipper tak. Det gjør godt å kjenne at jeg er en del av noe som er større enn meg selv, kanskje få et glimt av en ordløs «annenhet ».

Tenke på hvor heldig jeg er, som befinner meg på denne kula som suser gjennom universet, yrende full av liv.

Hva pleier du selv å bruke sommeren på når du kan koble av fra jobb og skriveprosjekter?

– Mine to favorittsysler: Gå på tur i natur, gjerne sammen med fine folk -- samt å lese. Aller best er kanskje kombinasjonen, en telttur i oppholdsvær, så jeg kan sitte utenfor teltet med lesebrettet hver morgen og ettermiddag, og gå på tur imellom.

Har du noen faste sommertradisjoner som du ser ekstra frem til hvert år?

– Altså, når soppen kommer i skogen … da slår alle mine nerdeanlegg ut i full blomst. Jeg syns det er koko gøy å lete etter sopp og lære mer om sopp. Akkurat denne egenskapen har jeg faktisk også gitt til min hovedperson i Eremittsommer, Eva:

«Soppsesongen gjorde dette med henne, hvert år. Hun var ikke spesielt glad i spenning, valgte lavrisikoprosjekter når hun investerte i aksjer og hadde aldri i sitt trettifireårige liv kjøpt en lottokupong. Men hun elsket å sanke matsopp, og letingen kunne gripe henne som en slags spillegalskap, der selvkontrollen løste seg opp raskere enn skivene på en blekksopp. Og plutselig kunne det ha gått fire timer, og hun sto med fullt soppnett og null peil på hvor hun befant seg.»

Slik kan jeg også ha det, og det er en stor glede.

Hvilke bøker står på leselisten din denne sommeren?

– Jeg har en bok av László Krasznahorkai liggende på vent til ferien, jeg tenker den kan passe på dager da man kan lese fra morgenen av, heller enn etter en full arbeidsdag.

Ellers har jeg planer om å lese The Sound of a Wild Snail Eating, en sakprosa-memoar av Elisabeth Tova Bailey om, ja nettopp, en snegl … samt Rövarna i Skuleskogen, en gammel bok fra en av mine favorittforfattere, Kerstin Ekman. Og sikkert noe nytt på norsk, vet bare ikke helt hva, ennå.

Men aller først skal jeg lese gjennom den engelske oversettelsen av Eremittsommer, som nettopp kom fra oversetteren. ‘Hermit summer’, som boka heter på engelsk, kommer ut i Storbritannia og USA neste år.

Takk for praten, Anne! Vi ønsker deg en riktig god sommer fylt til randen med påfyll av natur og spennende insekter.