Denne måneden skal vi bli bedre kjent med to krimforfattere fra hver sin side av Oslofjorden. De har begge klart å begrave den gamle stridsøksen om hvilken side av fjorden som er best, for å skrive en ny bok sammen.

For to år siden pratet vi med dem om den første boka i krimserien om Markus Heger som het «Skriket». Nå er gutta tilbake med oppfølgeren «Tvilen». Du kan lese mer om hva som møter oss og Markus nedenfor, samt bli bedre kjent med Jørn Lier Horst og Jan Erik Fjell i intervjuet under. Boka er tilgjengelig som både lydbok og ebok i dag.

Tvilen foregår ett år etter hendelsene i Skriket. Hva har skjedd siden sist?

Jan-Erik Fjell: Markus lever fortsatt et ganske rotløst liv, uten fast bolig, men med bobilen som base. Derfra gjør han det han gjør best: lager podkast om krimsaker fra steder rundt om i landet. Parallelt har han jevnlig besøkt sin drapsdømte far i fengselet, og de to er blitt langt bedre kjent når Tvilen starter enn de var i Skriket.

True crime-kulturen står fortsatt sentralt i historien. Hva er det med vår tids fascinasjon for virkelige kriminalsaker som interesserer dere mest som forfattere?

Jørn Lier Horst: Jeg tror fascinasjonen springer ut av et ønske om å forstå – en mulighet til å begripe det ubegripelige. Et behov for innsikt i det mørke og avvikende, og for å komme til på steder som ellers er utilgjengelige: få et glimt inn bak sperringene.

Men denne «kikkingen» er ikke nødvendigvis sensasjonsdrevet. Den har også en empatisk side – et ønske om å forstå både dem som forårsaker lidelse, dem som rammes, og dem som forsøker å skape orden i det som har skjedd. Som forfattere åpner vi et vindu mot det utrygge og usikre, der leseren kan komme tett på mennesker og forbrytelser man ellers raskt ville trukket seg unna – og på trygg avstand få en mulighet til å forstå både kriminalitet og avvik.

Markus Heger balanserer mellom journalistikk, underholdning og etterforskning. Hvor bevisst er dere på de etiske grensene i den typen karakter?

Horst: Det er jo etiske grenser jeg beveger meg tett på også i rollen jeg har i Åsted Norge, og den erfaringen gir et godt grunnlag for å skildre dette på en realistisk måte. Nettopp det spenningsfeltet – mellom journalistikk, formidling og hensynet til de som er berørt – gir en ekstra nerve til historien

Samtidig krever en fortelling at ting spisses og forenkles for å fungere som leseopplevelse.

Er Markus blitt lettere eller vanskeligere å skrive nå som leserne kjenner ham?

Fjell: Mye lettere. Alt er i grunnen blitt mye lettere. Karakterene har satt seg. Vi måtte ikke føle oss frem på samme måte som vi var nødt for i Skriket. Vi visste hele tiden hvordan vi ville at Markus skulle være, men det gjorde det i grunnen ikke noe lettere. For selv om vi hadde et klart bilde av ham, så fantes han på en måte ikke helt. Rammen var satt – men han manglet kjøtt og blod. Da vi var ferdige med Skriket, så visste vi at vi hadde skapt noe helt nytt, og veien videre var ikke vanskelig å se for seg. Nå klør vi etter å dunke løs på tredje bok.

Da vi snakket med dere etter den første boka sa dere at dere ikke hadde vært ordentlig uenige om noe. Gjelder det fortsatt etter bok nummer to?

Fjell: He-he, ja, faktisk. Vi er stort sett alltid enig. Under prosessen med Tvilen var det kanskje et par ganger hvor den ene måtte bruke tjue sekunder på å overbevise den andre om at: «Det er nok best slik, fordi …» og da har polletten falt inn med det samme. Jeg tror vi samarbeider så godt fordi vi begge vil at ting skal være realistisk, og vi er begge like opptatt av det menneskelige i historiene.

Hvis dere måtte beskrive hva den andre har bidratt mest med i Tvilen, hva ville dere sagt?

Fjell: Jeg har skrevet alt som er morsomt. (Hehehe.) Nei da, bare tuller. Spøk til side: Jørn er veldig god på å få noe helt hverdagslig til å bli bra, interessant og spennende. Noe så enkelt som et møte mellom Markus og en politietterforsker over en kaffekopp. Nerven ligger der hele tiden. 

Horst: Jan-Erik har en egen evne til å skape bi-karakterer som gjør hverdagslige mennesker både interessante og spennende, og til å sette oss raskt inn i livene deres. Samtidig er han en morsom fyr, med en varm og subtil humor som også merkes i teksten. Dessuten er nok de fleste musikkreferansene kommet fra hans penn.

Hva er vanskeligst å skrive: å bygge spenning eller å lande en troverdig avsløring?

Fjell: Når vi begynner å skrive, så vet vi allerede hva som skal skje på slutten. Vi vet ikke nødvendigvis hvordan det skal skje, men hva – det er for lengst bestemt. Sånn har jeg det når jeg skriver Anton Brekke også. De store linjene og trekkene må være på plass før jeg starter, ellers er det fort gjort å skrive seg inn i et hjørne, og da risikerer man å begynne på nytt. Man må ha en plan. Så utfordringen, iallfall for min del, er å sørge for at det aldri blir kjedelig.

Horst: Enig. Det vanskeligste er å bygge spenningen, nettopp fordi vi som skriver vet hva som skal skje. For oss er det jo ikke spennende – vi kjenner løsningen hele veien. Derfor bruker vi mye tid på å bygge opp tempo, informasjon og vendepunkter slik at det oppleves uforutsigbart for leseren. Og det er kanskje den innsatsen som gjør at det faktisk blir spennende.

Hvem av dere er mest utålmodig når manuset drar seg til?

Fjell: Uten tvil meg. Jørn er rolig som skjæra på tunet. Har faktisk aldri opplevd at han er stresset. 

Horst: Ja, det er nok Jan-Erik. Når manuset drar seg til, merker man det godt. Da går det i telefoner og meldinger om små detaljer som må på plass, og fram og tilbake-diskusjoner om hvordan alt skal henge sammen med alt. Det er en utålmodighet som egentlig handler om at han vil at ting skal sitte helt presist, særlig inn mot slutten.

Hvem er mest tilbøyelig til å ville skrive om et kapittel en gang til?

Fjell: Haha, det er også meg … 

Horst: Stemmer nok. Jan-Erik har muligens slettet og strøket mer tekst i hver bok enn jeg noen gang har gjort til sammen.

Forrige gang beskrev dere samarbeidet som "fryd og gammen", krydret med noen vennlige stikk mellom Vestfold og Østfold. Holder den balansen fortsatt, eller har suksessen med serien gitt ny næring til fjord-rivaliseringen?

Fjell: Vi har sørget for at Markus besøker både Vestfold og Østfold denne gangen også. Men det var virkelig «fryd og gammen» å skrive Skriket, selv om det naturligvis var en og annen oppoverbakke der også – man kommer ikke utenom når man skal snekre sammen en krimroman på flere hundre sider. Det gjorde vi ikke under skrivingen av Tvilen, heller. Likevel føltes Tvilen lettere. Det har nok noe med storyen å gjøre, men også mye med det jeg sa litt om i stad: At de viktigste karakterene nå var satt fra start.

Horst: Jeg opplever egentlig at samarbeidet er blitt enda bedre. Jeg har lært Jan-Erik bedre å kjenne som forfatter – hvor seriøs, dedikert og grundig han er i arbeidet. Det gir en annen trygghet i samarbeidet.

De små stikkene mellom Vestfold og Østfold kommer nok heller i egne prosjekter – i Wisting-bøkene eller Anton Brekke-bøkene – enn når vi skriver sammen.

Hva gleder dere dere mest til å gjøre denne sommeren?

Fjell: Jeg skal skrive på tolvte bok om Anton Brekke, som etter planen kommer i 2027.

Horst: Sommeren er en periode der hele bokbransjen går litt i dvale – både forleggere og de som arrangerer litteraturarrangementer. Det betyr færre henvendelser, mindre e-post og mer sammenhengende tid til å skrive. For min del går sommeren som alltid med til å skrive julehefte med Detektivbyrå nr. 2, samtidig som jeg jobber videre med en ny sak for William Wisting.

Takk for praten og god sommer. «Tvilen» blir definitivt med sommerlesingen vår denne sommeren.