Denne måneden skal vi bli bedre kjent med en av Norges mest unike og prisbelønte sakprosaforfattere. Med sin evne til å veve sammen historieformidling, reportasjer og dype møter med mennesker, har Erika Fatland løftet sjangeren reiseskildringer, til glede for et større publikum. I tillegg til å være dyktig med pennen, behersker Fatland i tillegg et hav av språk som blant annet tysk, fransk, spansk, italiensk, russisk, portugisisk, og hun jobber med å lære seg arabisk. Gjennom et tiår har hun tatt oss med på reiser på kryss og tvers av kloden vår gjennom bøkene sine.

Erika Fatland (f. 1983) ble født i Haugesund, men vokste opp i Ølen i Rogaland. Hun viste seg tidlig å være en rastløs og reiseglad person. Erika gikk blant annet på videregående i Lyon og Helsinki, og har siden brukt tiden sin på å reise verden rundt. Hun er utdannet sosialantropolog, men visste allerede fra 9-årsalderen at hun ville bli forfatter.

I 2009 debuterte hun med barneboka «Foreldrekrigen». Noen år senere, i 2012 ga hun ut «Året uten sommer», en bok om 22. juli og det påfølgende året etter terroren som rystet Norge.

Det siste tiåret har hun først og fremst skrevet reiseskildringer. I 2014 kom Erikas store gjennombrudd med boka «Sovjetistan», en reiseskildring fra Sentral-Asia som hun mottok både Bokhandelens sakprosapris og Wesselprisen for. Tre år senere, i 2017 kom «Grensen» som tok med leserne på en reise gjennom 14 land for å utforske hvordan det er å ha Russland som naboland. I 2020 kom boka «Høyt» som tok oss med på reise gjennom landene som grenser Himalaya-fjellkjeden. Og i 2024 kom «Sjøfareren» som skildret reisen gjennom Portugals tapte imperium. Boka ble den mest solgte boka det samme året, og ble hyllet av anmelderne.

Hva handler «Ukraina» om, og hvorfor er denne boka så viktig ?

– Boka har jo en ganske annerledes form enn mine andre reisebøker. Det er absolutt ikke en typisk reisebok. Boka inneholder ulike portretter og menneskemøter gjennom en reise på kryss og tvers i Ukraina, hvor jeg hele tiden har møtt forskjellige mennesker med ulike historier. Alle ukrainere har jo en historie å fortelle. Tanken er at alle disse forskjellige møtene og portrettene av enkeltpersoner til sammen danner et portrett av Ukraina i krigstid.

Du planla bare en kort tur til Ukraina for å skrive en reportasje for Morgenbladet, men endte opp med å tilbringe en hel vinter der. Hva overbeviste deg til å bli så lenge og å skrive bok?

– Reportasjen var bare en unnskyldning fordi jeg hadde lyst til å skrive i fred. Jeg hadde ikke vært der på ti år, og jeg hadde egentlig slått fra meg å skrive bok. Jeg tenkte: «Dette får jeg ikke til. Det skrives jo om Ukraina hele tiden.» Men da jeg var der, snublet jeg over historier uansett hvor jeg snudde og vendte meg.

Da forsto jeg at denne boka må jeg skrive likevel. Og det er ikke noe viktigere sted jeg kan være enn Ukraina akkurat nå. Videre gjorde jeg om på alle planene mine og ryddet kalenderen, og tilbrakte en hel vinter i Ukraina som da ble til denne boka. Motivasjonen min for å skrive boka var at jeg ikke ville at folk skal bli helt numne og lei av å høre om Ukraina. Jeg vil litt under huden og fortelle historier som ellers ikke blir fortalt i nyhetsartikler.

Du feiret både jul og nyttår i Ukraina mens du skrev boka. Hvordan opplevde du disse høytidene i en pågående krig?

– Julen var veldig fin. Den tilbrakte jeg i Karpatene, et fjellområde langt fra fronten ved grensen til Romania, hos en prestefamilie hvor jeg fikk oppleve en erkeukrainsk jul. Det bugnet av mat, og alle hadde på seg ukrainske klær. Det var veldig vakkert. Mens jeg var der, skjønte jeg at ukrainerne kom til å kjempe for å få lov til å være nettopp ukrainere.

Nyttårsfeiringen var helt annerledes. Da var jeg tilbake i Kyiv. Det er portforbud der ved midnatt, så det var egentlig ikke noe nyttårsfeiring. Men jeg var på en restaurant tidligere på kvelden, og ved midnatt så jeg noen mennesker som sto og hoiet ute på balkongen. Men det var ikke noe fyrverkeri, naturlig nok.

Hvordan føltes det å reise fra lille, trygge Norge til et land i krig?

– På steder ganske nær fronten kjente jeg at det var ubehagelig. Det holder å være på galt sted til galt tidspunkt én gang. Men jeg tenker at redsel også er en bra ting. Det gjør at man er mer forsiktig. Det var mer skummelt før jeg reiste ned og var der. Hverdagen går sin gang, også i byene som ligger nær fronten. Folk er ute på restauranter, drikker cappuccino og går tur med hunden. Så går flyalarmen, og folk fortsetter som regel bare som før da også. Det var mindre dramatisk da jeg kom dit enn hva jeg så for meg før jeg dro.

Boka tar for seg konkrete mennesker og deres liv under krigen, er det noen av disse menneske som gjorde et ekstra stort inntrykk på deg?

– Det er mange som gjorde inntrykk. Naturligvis Natasja og Vlad, som mistet sin to år gamle datter Liza i et russisk missilangrep. Det gjør inntrykk å møte foreldre som har mistet et barn på en så meningsløs måte. Det gjorde også stort inntrykk på meg å møte alle disse menneskene som utsatte seg selv for stor fare for å redde dyr. Jeg møtte folk som reiste til fronten med livet på spill for å redde dyr fra blant annet en dyrehage. Jeg møtte folk som egenhendig hadde evakuert sjimpanser i sin egen bil, og folk som reddet hunder og katter som hadde blitt forlatt. En slik godhet og omsorg for mennesker og andre skapninger som er svakere enn en selv gjør veldig inntrykk. Krig er jo total ondskap og brutalitet. Men å se hvordan noen mennesker ble hverdagshelter i en slik situasjon, og fant frem godheten i en brutal tid var sterkt å se.

Hva er de største utfordringene med å skrive om en pågående krig?

– Det er mange sterke historier som det er vanskelig å holde avstand til. I tillegg er det jo min egen sikkerhet. Det var noe jeg hele tiden tenkte på, særlig da jeg var nærmere fronten. Det gikk jo bra, men det er mange utfordringer med å reise rundt i et land i krig. Samtidig er det en hverdag der også. Selv på de skumleste plassene var det en slags hverdag, selv under unntakstilstand.

Du studerte et semester i Ukraina i 2007, var der i 2016 da du jobbet med «Grensen» , og nå under pågående krig. Hvordan har landet forandret seg gjennom disse årene?

– Jeg kom tilbake til et mye mer samlet land. Krig forandrer jo et land. I 2016 så var krigen ganske perifer for de fleste ukrainere. Nå må alle forholde seg til krigen og de er rammet av krigen på en helt annen måte. Jeg opplevde at landet hadde blitt mye mer moderne og europeisk. En ny generasjon, som ikke har levd i Sovjetunionen, vokser nå frem. Og mange ønsker å bli en del av EU.

Da jeg var i Ukraina i 2016 og gjorde research til «Grensen» , snakket jeg russisk med alle. Det var helt uproblematisk. Selv om mange har russisk som morsmål blir man nå hilst velkommen på ukrainsk alle steder. Det Putin har oppnådd er å gjøre Ukraina mer ukrainsk enn det var tidligere. Folk er mer opptatt av hva Ukraina er, ukrainsk kultur og mange har lagt om fra russisk til ukrainsk.

Hva håper du leserne tar med seg etter å ha lest boka?

– Jeg håper de blir berørt. At de på en måte rives ut av likegyldigheten. Mange nordmenn er veldig engasjert og støtter Ukraina, men så har det jo gått snart fem år siden Russland sin fullskala invasjon, som er lang tid. Jeg håper at boka kanskje kan bidra til å holde engasjementet for Ukraina i live.

Hvordan tror du alle dine reiser, og bøkene du har skrevet fra reisene, har formet deg som både forfatter og menneske?

– Jeg er utrolig heldig som får lov til å møte så mange forskjellige mennesker og få innblikk i så mange forskjellige måter å leve på. Det er jo ingen som lærer mer av å skrive disse bøkene enn jeg gjør. Jeg har virkelig drømmejobben, og jeg har ingen planer om å skifte beite.

Hvilke bøker var det som fikk deg til å ville bli forfatter selv?

– Jeg har alltid lest veldig mye. Jeg bestemte meg som veldig ung, rundt åtte eller ni år, om at jeg skulle bli forfatter. Da gikk det opp for meg at det var noen sin jobb å skrive alle bøkene jeg leste på biblioteket. Men jeg så hvordan de voksne dro på smilebåndet da jeg sa hva jeg ville bli, så jeg pleide å svare kirurg i stedet. Da fikk jeg litt mer respekt. Jeg har lest mange romaner som har gjort inntrykk på meg. Planen var jo aldri å bli reiseforfatter. Det var bare tilfeldig. Veien blir til mens man går. Det er en så fri og åpen sjanger som kan bli akkurat det du vil den skal bli.

Hvilke bøker står på leselisten din om dagen?

– Jeg gleder meg til å lese «Jacobsbøkene» av Olga Tokarczuks som står i bokhylla og roper etter meg. Jeg er veldig glad i å kjøpe bøker, så jeg har så utrolig mange bøker som står her og venter tålmodig på å bli lest. Nå holder jeg på med Morten Spreksnes' «Elementærpartikler», og koser meg med den.

Du har nettopp blitt nominert til Bokhandlerprisen med «Ukraina». Hva betyr det å bli nominert til denne prisen av bokhandlerne?

– Det syns jeg er stor stas fordi det er en litt spesiell pris. Det er ingen jury som gjør et utvalg, men bokhandlerne selv som stemmer på den boka de liker best. Jeg er veldig glad for nominasjonen og at så mange vil lese Ukraina-boka. Jeg må jo innrømme at jeg var litt redd for at folk ikke skulle orke å lese mer om Ukraina. Men det har gått over alle forventninger. Også er det jo mange gode nominerte bøker, så måtte den beste vinne.