Nytt år, nye muligheter for å bli kjent med forfattere

For to år siden, i januar 2022, startet vi opp vår nye faste spalte månedens forfatter her på EBOK-bloggen. 

Først ut var den svenske journalisten og forfatteren David Lagercrantz. Videre har vi hver måned introdusert dere for en ny forfatter. Vi har blitt bedre kjent med mange norske og internasjonale forfattere, deres bokunivers og karakterer – og noen har også gitt oss et lite innblikk i livet utenfor boka.

For å sparke i gang 2024 og et nytt bokår skal vi ta en kort reise til våre gode skandinaviske venner i Danmark. Så da er det kanskje ingen hemmelighet lenger at månedens forfatter er dansk, og heter Thomas Bagger.

Thomas Bagger (f. 1981) er født og oppvokst på Egå nær Aarhus i Danmark. Han er opprinnelig utdannet innen medievitenskap og startet først sin karriere med å skrive og regissere kortfilmer. Det gikk imidlertid raskt opp for ham at han som romanforfatter kunne dykke dypere inn i karakterene sine og skildre en dybde som sjelden får rom til å utfoldes i krimsjangeren.

Hva handler din nye bok, Stamina, om?

– I Stamina gjemmer David Flugt seg sammen med Theresa og hennes 10 år gamle datter, Silja, langt oppe i de norske fjellene. De kjemper på hver sin måte med å komme på avstand fra en grusom sak i Sønderjylland, der Siljas far ble avslørt som seriemorder, og der David i selvforsvar drepte ham.

– David drømmer om å finne tilbake til en normal tilværelse, men når han blir kontaktet av sin tidligere sjef i Europol, står han overfor en uventet trussel. Tre år tidligere var han på et undercover-oppdrag i Romania. Under falskt navn infiltrerte han den kyniske Volos-banden og unnslapp så vidt med livet i behold. Nå har en rumensk politibetjent fra sykesengen nevnt et navn: Nicó Krause - Davids alias. Offisielt har betjenten ingen tilknytning til Europol, og David har aldri hørt om ham før. Så hvordan har han kjennskap til Nicó Krause? Og er han i fare for å avsløre sin sanne identitet?

– Motvillig innser David at han må gjenopplive Nicó og dra tilbake til Timişoara, vel vitende om at han vil være etterlyst så snart han setter føttene i byen. Volos har satt en pris på hodet hans, og folk på begge sider av loven ønsker ham død. Davids plan er like enkel som den er dristig: Alene vil han kjempe mot en av Øst-Europas farligste kriminelle organisasjoner og ta bandelederens hode før han mister sitt eget. Men det David ikke vet, er at en hittil ukjent fiende følger ham på reisen... Ham selv.

Hvordan oppstod ideen til boka?

– Jeg fikk for meg en idé om å fullstendig bryte ned David. Han er den gode fyren i bokserien, men det betyr ikke at han skal ha det enkelt. Tvert imot synes jeg det er interessant at Davids sterkeste karaktertrekk, som er hans trang til å redde andre, også blir det trekket som driver folk bort fra ham. Og setter ham i livsfare. På den måten er David motivert av empati, men i Stamina må han bære på en voldsom aggressivitet, som etterpå plager ham med skyldfølelse. Den sirkulære dynamikken øker trykket inni ham, og vi får se noen nye sider av David som gjør at han kanskje ikke er den rettferdighetssøkende personen han tror han er.

– Det er jo en evig sannhet at heltens styrke kommer fra motstandens styrke. Motstanden David møter i Romania tar ikke bare menneskelig form. Det er også en tyngdekraft av sosiologiske og kulturelle krefter som langsomt revner David innenfra og forvandler ham til sin egen verste fiende.

– For å si det rett ut, hadde jeg en personlig ambisjon i Stamina om å skrive meg selv helt ut til kanten av hva som er mulig med spenning, action og skrekk. Leseren skal være fullstendig overveldet av et bombardement av sansene og få en krimopplevelse som virkelig skiller seg ut.

Dette er tredje bok i serien om Task Force 14, hvordan utarter veien seg videre for serien?

– Det var ganske morsomt å overraske leserne med at Lucas Stage var hovedpersonen i bok 2, fordi alle trodde at den skulle handle om en konfrontasjon mellom Lucas og David. Og nå i bok 3 skal vi følge David selvstendig på hans gripende reise ned til den rumenske underverdenen. Men jeg får mange meldinger fra lesere som gjerne vil ha en konfrontasjon mellom Lucas og David snart. Og det kommer til å skje. For det er bokseriens sentrale energifelt: Når får David tak i Lucas for alle de grusomme tingene han har gjort? Jeg har en klar idé om når denne konfrontasjonen skal skje, men det blir ikke avgjort i én bok, og jeg vil ikke avsløre hvem som blir 'the last man standing.'

Hvordan gjør du research og finner inspirasjon til karakterene og historiene i bøkene dine?

– Som en av få kunstneriske sjangre er krim forpliktet til et sett med grunnleggende spilleregler som både forfatteren og leseren deler en likeverdig fortrolighet med. Kort sagt, en krimforfatter skriver for et profesjonelt publikum. Leseren kjenner alle reglene og har stor erfaring med å gjennomskue plott. Man kan enkelt sagt ikke ligge på latsiden om man skal skrive en krimbok som fenger de mange hardcore krimleserne der ute.

– Det er en hårfin balanse når man prøver å overraske leseren: Bryter forfatteren spillereglene for mye, trekker leseren seg ut. Følger forfatteren dem for slavisk, kjeder leseren seg. Og selv den største mengden blodsprut eller utspekulerte drapsmetoder kan ikke redde en krim hvis ikke narrativet klarer å balansere spillereglene.

– Min personlige tilnærming er at sjangerens grenser ikke skal være en begrensning for fantasien. Med andre ord skriver jeg uten konstruksjonsgjerder, i den mest konstruerte sjangeren. En spilleregel er for eksempel at leseren skal ha sympati for hovedkarakteren. Men må man det? Jeg mener ikke at man trenger å ha sympati for en karakter. Heller ikke en hovedkarakter. Man må bare være interessert i dem. Se på Lucas Stage, for eksempel. Han er en dypt korrupt, psykopatisk politibetjent. Og jeg får SÅ mange meldinger fra lesere som ser frem til å lese mye mer om ham.

Hva ønsker du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest boka?

– Det er vel et slags kjennetegn i mine bøker: Karakterene skal farges av plottet, forsvinne inn i det, og i møtet med skurken kanskje finne lyset eller kanskje forsvinne inn i mørket. Jeg er ikke interessert i den lykkelige slutten. Jeg søker mot den nødvendige slutten. Den seirende logikken i mine bøker skal først og fremst være sannferdig. Uansett prisen det måtte ha for karakterene eller leseren.

– Leserens moral skal angripes, ikke bekreftes. I et slikt spenningsfelt kan krimlitteraturen, i beste fall, tilby nye perspektiver og påvirke leserens tankegang.

Hvilke bøker står på din leseliste denne vinteren?

– Karl Ove Knausgårds «Min Kamp» bok nummer 3. Den boken teller vel også som 3 bøker! Jeg bruker som regel god tid på å lese hans rørende og kloke ord, og leser gjerne setningene hans flere ganger for å la dem synke inn.

Du er egentlig utdannet medieviter, har skrivelysten og forfatterdrømmen alltid vært noe som har vært iboende i deg?

– Det var overhodet ikke meningen at jeg skulle være forfatter. Det er sannheten. Men jeg har alltid hatt et «forteller-gen» helt siden jeg var liten gutt. Men da var det var mest rettet mot film. Da jeg var barn, kunne filmer som Indiana Jones, Jurassic Park og Danser med ulver fengsle meg, og jeg fikk lyst til å fortelle store, episke historier. Det bærer nok krimbøkene mine preg av. 

– Det er alltid en stor arena og store følelser som er på spill i bøkene mine. Slik var det allerede i min første krim, «Den permanente», som foregår i Århus. Men jeg ble egentlig forfatter ved å «bare» begynne å skrive mens jeg jobbet i en vanlig jobb. Jeg skrev uten å ane hva jeg holdt på med, og uten noen form for kunnskap om hvordan man skriver bøker. Sakte, men sikkert tok en bok form, og da min første bokkontrakt med et lite århusiansk forlag var i boks, bestemte jeg meg for å bli heltidsforfatter. Vi lever bare en gang og alt det der…

Kunne du tenke deg å skrive i en annen sjanger enn krim, og i så fall hvilken?

– Jeg har allerede en synopsis for en dannelsesroman. Jeg synes det er en dramatisk sjanger hvor jeg kan fortelle på tvers av generasjoner og grave meg dypt ned i karakterene og deres reise i livet – både i gode og dårlige tider. I krimverdenen må man stadig levere innenfor noen fastsatte dogmer. Det kunne være gøy å slippe unna det en stund.

Hvilke norske krimforfattere er dine favoritter?

– Jeg må nok takke Jo Nesbø for min krimkarriere. Jeg var nok 32-33 år gammel og hadde ikke lest bøker på mange, mange år. En dag bestemte jeg meg for å finne en god krimbok. Bokhandleren spurte om jeg kjente til Jo Nesbø. Jeg svarte: 'Nei, henne kjenner jeg ikke til.' Bokhandleren ristet på hodet og ga meg «Panserhjerte». Jeg leste mursteinen av en bok på to dager. Det fyrte meg veldig opp hvordan Nesbø kunne sjonglere så mange tråder, og han skrev rett og slett episke scener hvor jeg satt med hjertet i halsen. Det ga meg blod på tann til å ville skrive en «stor» krim hvor leseren virkelig følte at de var med på en lang reise. High-five til Jo fra meg!

Hva liker du å bruke tiden din på når du ikke skriver eller leser?

– Jeg trener styrke nesten hver dag, og går eller løper nøyaktig 7 kilometer hver dag. Det tilsvarer antall skritt jeg ville ha tatt på en normal arbeidsplass. Fysisk helse er utrolig viktig for min mentale balanse når jeg sitter stille så mange timer om dagen og skriver. 

– Også vokste jeg opp i en familie hvor alle står på ski. Jeg har ennå tilgode å bli forbigått av en nordmann i løypene i Trysil! Jeg vet dere ler, men vi dansker kan altså stå på ski. Det synes vi i hvert fall selv!

Det er straks et nytt år, har du noen personlige mål eller ønsker for det nye året?

– Jeg unngår å lage meg nyttårsforsett, så jeg ikke blir skuffet over meg selv når jeg dropper dem to uker inn i januar.

Takk for praten, Thomas! Håper du får en fantastisk start på 2024. Vi gleder oss til å lese «Stamina».