Kritikk av den praktiske fornuft (Thorleif Dahls kulturbibliotek) ebok

I 1788 utgav Immanuel Kant (1724-1804) "Kritik der praktischen Vernunft" ("Kritikk av den praktiske fornuft"), som er hans hovedverk om etikk.

Kant ble tidlig slått av menneskets moralske evne som noe unikt som hever oss høyt over alle øvrige levende vesener. Mot slutten av "Kritikk av den praktiske fornuft" fremhever han de to tingene som særlig fyller hans sinn med undring: "stjernehimmelen over meg og den moralske lov i meg". Når Kant vender blikket oppover og utover, blir blir han slått av sin egen litenhet og forgjengelighet i det store univers. Men vender mennesket blikket innover, oppdager det sitt eget sanne verd: at det i frihet kan handle uavhengig av de sansemessige betingelser som ellers ser ut til å kontrollere mennskelivet. Mennesket er sansemessig betinget, men samtidig fritt. Denne dobbelttilværelse diskuteres nærmere i "Kritikk av den praktiske fornuft", sammen med spørsmål som: Hvor langt strekker den moralske evnen seg? Hva er moralens grunnlag? Hva er forholdet mellom en filosofisk moral og en religiøst begrunnet moral?