De valgte å slåss
3. kompani/IR 9 laster opp ved Kronstad stasjon, antagelig for transport til nye stillinger i området Nattland/Fantoft. (Foto: Henning Wernøe)
Endelig kommer historien om Vestlandshæren, den eneste delen av hæren som ble skikkelig mobilisert mot tyskerne i aprildagene 1940. Til sammen møtte over 7000 mann til krigstjeneste i Hordaland. De valgte å slåss gir en usminket beskrivelse av det som utspant seg både ved og bak fronten i løpet av krigens tre første uker.
Her kan du lese et redigert utdrag av forordet der forfatter Erik Thomassen forteller litt om bakgrunnen for boka:
For oss som var barn på 1950- og 60-tallet, var krigen nær i tid. Mange av oss lekte i tyske bunkere og kanonstillinger og prøvde å forestille oss hvordan det hadde vært for dem som gjennomlevde de fem dramatiske årene. Far deltok i Valdres i 1940 og var senere aktiv i Milorg, men fortalte lite om det – selv om han klart lot oss forstå at det å ligge i fremste linje i krig ikke er en lek – det er et rent og skjært helvete. Etter at han gikk bort i 2010, kom alle spørsmålene jeg hadde glemt å stille ham. Hva var det egentlig han og de andre hadde opplevd den gangen?
Jeg har ønsket å gi en nøktern, balansert og usminket beskrivelse av det som utspant seg i løpet av tre dramatiske uker våren i 1940. Og jeg har ønsket å fortelle hele historien. I dette inngår hvordan avdelingene ble satt opp, hvordan de ble forsynt og tatt vare på, hvordan de sloss, og hvorfor de tross mange anstrengelser til slutt måtte se nederlaget i øynene. Dessuten har det, i den grad kildene gir grunnlag for det, vært en ambisjon å tegne et bilde av hvordan soldater og befal hadde det under felttoget.
«De valgte å slåss» av Erik Thomassen
Vestlandshærens innsats var ifølge general Otto Ruge et av få lyspunkter under felttoget i Sør-Norge i april i 1940. Bildet er imidlertid sammensatt og ikke uten mørkere sider. Utenfor Nord-Norge var det bare på Vestlandet at Hæren lyktes med å mobilisere noenlunde i samsvar med planene. Avdelingene fra Hordaland og Sogn og Fjordane var ifølge Ruge de best rustede og best organiserte enhetene som ble satt opp i Sør-Norge i 1940. Avdelingene kjempet i Hordaland, i Hallingdal og framfor alt i Valdres, der også enheter fra Vestoppland infanteriregiment ble tatt opp i Vestlandshæren (4. feltbrigade). Boken gir en usminket beskrivelse av det som utspant seg både ved og bak fronten i løpet av tre dramatiske uker våren 1940.
Kjøp eboken her
Ambulanse er ankommet feltsykehuset på Voss Folkehøgskole. Sårede bæres inn.
Avstanden i tid medfører ulemper, men også fordeler. En del forhold som tidligere ble feid under teppet, er lettere å ta opp nå. Skal vi forstå hva som virkelig hendte, og hvorfor det hendte, må også slikt fram i lyset. Det var mye heltemot og offervilje i 1940, men også en del annet. For enkelte kan dette være ubehagelig lesning. Min rettesnor har vært at hensynet til personers ettermæle må vike for hensynet til sannferdighet i historiefortellingen.
De som deltok, var vanlige mennesker med følelser og behov som alle andre. Noen var uredde og klarte å holde hodet kaldt når kampene raste, mens andre var engstelige og usikre. De fleste var nok både modige og redde, til å begynne med mest det siste. Det tar tid å venne seg til tanken på at man skal drepe. Kanskje tar det enda lengre tid å venne seg til tanken på at man selv kan komme til å bli drept. Nordmenn flest var helt uforberedt på krig i 1940, også på dette planet.
Bombene faller over Vangen 23.-25. april. Stasjonen nede til høyre. Seks sivile og fire militære ble drept i bombeangrepene mot Voss og distriktene omkring.
Blogginnlegget av hentet og tilpasset etter avtale med forlaget Vigmostad & Bjørke fra Bakomslaget.no. Originalartikkelen kan du lese her
