Fra psykiatri til psykologisk thriller

Denne månedens forfatter er en kvinne med teft for de gode historiene. Hennes nye bok er en psykologisk krimroman med nifse Stephen King-kvaliteter og overraskende tvister. Denne måneden skal vi bli bedre kjent med den anerkjente manusforfatteren og voksenbokdebutanten Anne Elvedal.

Hva handler «Du kan kalle meg Jan» om?

– «Du kan kalle meg Jan» er en psykologisk thriller fra Trondheim og handler om Ida Hansen, en psykiatrisk sykepleier på en avdeling for unge voksne som sliter både med psyken og rus. Da en pasient brått blir borte, finner Ida en leke som knytter tenåringsjentas forsvinning til hennes egen fortid. En fortid hun ikke husker. En fortid hun gjemmer seg fra, bak en falsk identitet og tvangshandlinger. I håp om å finne jenta, får Ida hjelp av en kollega til å grave frem de fortrengte minnene gjennom hypnose. Men kan Ida stole på minnene? Kan hun i det hele tatt stole på noen rundt seg?

– «Du kan kalle meg Jan» er en intens og gåtefull thriller som utforsker det eksistensielle spørsmålet: Hvem er jeg egentlig?

Hva inspirerte deg til å skrive boka? 

– Jeg ville skrive fra et miljø som har formet meg på mange måter, nemlig psykiatrien hvor jeg tidligere jobbet som sykepleier. I møte med pasienter fra ulike deler av samfunnet fikk jeg innsikt i ulike sider av menneskesinnet, og det var spesielt en pasientgruppe som beit seg fast i meg; alle de unge kvinnene som slet med psyken og rus og selvdestruktivitet på grunn av overgrep. Det var hjerteskjærende – og provoserende – å se hvor ødelagt et menneske kan bli av andres egoisme. Så dette ville jeg skrive om – pakket inn i en skikkelig spennende thriller. For en god historie for meg er en som klarer å både underholde og si noe viktig.

Hva håper du leserne tar med seg etter å ha lest boka?

– En litt annerledes opplevelse av å lese en litt annerledes krim som snakker både til hjertet og hjernen. At leseren blir berørt og kanskje får en ny innsikt i hvor smart og magisk og forskrudd psyken vår er.  At de ser at de svakeste ofte er de sterkeste. Og at de tenker: Faen så mange djevler det er der ute. Ikke la dem slippe unna.

 Hvilke forfattere eller bøker har inspirert deg i ditt forfatterskap?

 – Jeg har lest krim siden jeg var liten, men etter hvert ble det vel så mye gåten mennesket som drapsgåtene som fascinerte meg. Gillian Flynn og Stephen King er forfattere jeg liker godt fordi de tidvis lykkes med å skape både originale karakterer, plot og miljø. Likevel er det en bok fra en annen sjanger som virkelig åpnet øynene mine for hvor viktig både minneverdige karakterer og riktig dramaturgi i en historie er - og det er «En bønn for Owen Meany» av John Irving. Jeg husker fortsatt følelsen jeg fikk på slutten da alle detaljene smeltet sammen til en høyere enhet. Det var nesten samme følelse som det første kysset. 

Hvordan tror du film- og TV-erfaringen din har hjulpet deg med å skape visuelle og levende scener i bøkene dine?

– Film og tv-serier er jo et visuelt medium som i hovedsak skildrer ytre handling, samtidig som man styrer hvilke deler eller detaljer av en situasjon man vil vise publikum. På den måten har jeg nok lært meg å virkelig være i scenene jeg skriver i, være i karakterene. Jeg snur hodet til venstre når karakterene gjør det og ser ikke mer enn hva de gjør. Sånn sett er det nok alle verktøyene rundt karakterutvikling som har lært meg å skape levende scener, å grave etter det unike hos karakterene, som igjen gir et unikt perspektiv.

Hva er ditt favorittsted å skrive, og hvorfor?

– På kontoret mitt hjemme i Asker, bak en nedtrukken persienne. I begynnelsen av min manusforfatterkarriere kunne jeg sitte på kafé og skrive, men det går ikke lenger. Jeg er så sensitiv for lyder. Hjemme er det også kort vei til verandaen om jeg står fast, her løser jeg ofte problemer med å vandre frem og tilbake, så det er bra at huset vårt grenser mot skogen slik at det bare er fuglene som ser meg jage rundt som en tulling, haha. 

Hvilke bøker står på din leseliste denne høsten?

– Jeg håper jeg får tid til å lese noen av bøkene i Charlie Parker-serien av John Connolly. 

Har du noen dogmer du følger når du skriver?

– Jeg har en haug med regler jeg har lært meg som manusforfatter, men det at enhver historie vokser ut fra karakterene, og ikke motsatt, er nok en den viktigste dogmen jeg alltid følger. Noen påstår at vår virkelighet bare er en gjenspeiling av vårt indre, men jeg skal ikke begi meg ut på en lang utredning om det her.

Hva betyr det for deg personlig å skrive, og hvilken rolle spiller det i livet ditt?

– Siden jeg var liten har jeg skrevet ned tankene mine, kanskje fordi jeg var så reservert av natur og ikke klarte å dele mine innerste tanker med noen andre. Etter hvert har skrivingen tatt større og større plass i livet mitt, og nå er den blitt et basalt behov på lik linje med sult, jeg blir uvel om jeg ikke får skrive nok. Skrivingen spiller sikkert en altfor stor rolle i livet mitt, den største etter det å være mamma. Jeg lærer utrolig mye av å skrive, det er en måte å utforske andre mennesker og miljøer på, og også meg selv.

Når var det du skjønte at du ville bli forfatter/manusforfatter?

– Jeg tenkte aldri at dette var en yrkesmulighet under oppveksten. Jeg kommer fra en familie med arbeidere og akademikere, så det var først etter noen år som sykepleier i Oslo at jeg fant ut at det faktisk var mulig å utdanne seg til forfatter. Så da bar veien til tekst- og skribentlinja ved Westerdals, hvor jeg etter hvert fant ut at jeg ville skrive film og tv-serier. I mange år skrev jeg mest på oppdrag, men det vokste frem en stadig større trang til å skrive ut egne idéer, og da viste det seg at det var enklere å få dem realisert i bokform. Det passer meg godt, for som bokforfatter opplever jeg større frihet og eierskap til historiene.

Hva liker du å bruke tiden din på når du ikke skriver eller leser?

 – Å finne på noe artig sammen med ungene og mannen, eller jeg tar meg en løpetur.  Og så liker jeg å fråtse tv-serier og filmer, mye true crime og dokumentarer. Virkeligheten overgår jo alltid fiksjonen, så her henter jeg mye inspirasjon.

Hvordan nyter du overgangen fra sommer til høst? Noen ritualer du holder fast ved?

– Jeg vet ikke om jeg akkurat nyter overgangen, siden jeg er et sommermenneske. Men jeg liker likevel høstlufta, den har en spesiell lukt som setter meg i en grublende stemning, derfor prøver jeg å være mye ute, løpe, gå turer, eller sitte ute på verandaen, selv i regnvær.

Hvis du bare fikk lov til å lese én bok resten av livet – hvilken hadde du valgt?

 – Det må bli «En bønn for Owen Meany». Jeg leser sjelden bøker flere ganger, men hadde jeg lest denne om og om igjen hadde jeg sikkert fått nye åpenbaringer for hver gang.

Tusen takk for praten Anne, og all lykke med debuten!