Hva handler «Den siste sangen» om?

– Dette er bok nummer tre i Pixie Tate-serien – den siste delen.

– Pixie blir kalt inn til et teater i Cornwall der et spøkelse ser ut til å skape kaos på scenen under en oppsetning av Macbeth. Pixie innser at for å finne ut hvorfor ånden til Nessa Blunt nekter å gå videre, må hun tilbake til 1923 - til tiden da Nessa ble drept i en brann som nesten ødela teatret. Men det er noe mer. Pixie er ganske sikker på at hun også vil finne Cavill der, sitt livs kjærlighet.

– Etter å ha møtt ham igjen under sitt forrige tidsbytte, har Pixie forstått at ved å forelske seg i ham, har hun bundet skjebnene deres sammen. De er nå forbundet, og dersom denne forbindelsen ikke brytes, vil hun fortsette å trekke ham inn i hvert eneste tidsbytte. Det vil være smertefullt, fordi han aldri vil gjenkjenne henne. Hun må gjøre slutt på det. Men hvordan skal hun klare det? Og vil hun egentlig det?

Hva håper du leserne sitter igjen med etter å ha lest boka?

– Først og fremst ønsker jeg at leserne skal være tilfredse med avslutningen på trilogien. Jeg vil at de skal føle seg oppløftet. Berørt. Kanskje litt triste over at historien har tatt slutt. Jeg vil at de skal føle seg trygge på at kjærlighet aldri dør, og at vi heller ikke dør. Livet har ingen slutt, vi beveger oss bare inn i en annen dimensjon.

Henter du inspirasjon fra virkelige hendelser eller eget liv?

– Absolutt. Mye av det jeg skriver, kommer fra personlig erfaring. Pixies spirituelle eventyr er inspirert av mine egne opplevelser - jeg var svært synsk som barn. Jeg hadde noen ganske ville utenomkroppslige opplevelser og så mange ånder. Nå er det dessverre ikke slik lenger.

Var det noen scener eller karakterer som var spesielt utfordrende eller givende å skrive?

– Å skape en troverdig følelse av sted og tid er alltid utfordrende, fordi jeg ikke kan trekke på egne erfaringer. Jeg vet ikke hvordan det var å leve på 1920-tallet. Det gjelder alle historiske romaner. Det er en utfordring å bygge en verden som føles ekte. Mysterieelementet var også krevende, fordi historien fortelles «baklengs» . I de fleste mysterier starter det med et lik eller en savnet person, og etterforskeren forsøker å finne ut hva som har skjedd. I Pixie-bøkene går hun tilbake i tid til et par uker før dramaet inntreffer. Det gjorde det veldig vanskelig for meg. Det gjorde rett og slett vondt i hjernen til tider å få alt til å henge sammen.

– Det er mange givende deler også. Jeg elsket å skrive Alma - hun hadde så mange lag. Jeg elsker alltid å skape kjærlighetshistorier. Ulysses er en morsom og livsglad karakter, og Pixie og Cavill knuser hjertet mitt. Alt i alt gir skrivingen meg enorm glede.

Har du noen faste rutiner eller ritualer når du skriver?

– Jeg skriver i biblioteket oppe i huset vårt i London. Det har vakker utsikt over hagen i den ene enden og over rekken av trær langs gaten i den andre. Jeg har alltid en kopp kaffe eller te, i min favorittkopp fra Ralph Lauren. Jeg tenner også et duftlys og har en vase med friske blomster på skrivebordet. Jeg hører på en spilleliste jeg har valgt spesielt til boka jeg skriver, og spiller den om og om igjen til den blir som et lydspor til boka. Lydsporet til Pixie Tate-bøkene er musikken komponert for filmen The English av Federico Jusid - kraftfull, gotisk, dramatisk og hjerteskjærende vakker.

Hva er ditt favorittsted å skrive, og hvorfor?

– Jeg kan skrive hvor som helst, så lenge jeg har laptopen og musikk. Jeg har skrevet på kafeer, på kjøkkenet, i hagen, på kontoret og i biblioteket. Det spiller egentlig ingen rolle. Akkurat nå er biblioteket favoritten. Det ligger i første etasje, nær ytterdøren for leveranser og kjøkkenet for kaffe og snacks. Det er også et stort, lyst og luftig rom - og privat. Jeg kan lukke døren og slipper å bli forstyrret av andre enn hunden min!

Hvilke bøker ser du frem til å lese i år?

– Jeg researcher en ny serie som er lagt til perioden 1870-1900, så jeg skal lese Anthony Trollope og Edith Wharton.

Var det en bok som fikk deg til å ville begynne å skrive selv?

– Jeg har alltid skrevet og blitt sterkt inspirert av bøkene jeg leste i barndommen og senere i voksen alder. Ole Brumm og Det suser i sivet var favoritter som barn. Jeg elsket Jilly Cooper i tenårene. Senere ble jeg fullstendig oppslukt av Daphne du Maurier. I tjueårene oppdaget jeg Gabriel García Márquez og Isabel Allende, da jeg var helt besatt av Sør-Amerika. Og så - herregud - det finnes så mange fantastiske forfattere som har inspirert meg: Sarah Waters, Edith Wharton, Dickens, Austen, Trollope, Dumas, Maupassant og Ken Follett.

Hva er det største komplimentet du kan få fra en leser?

– At romanen min løftet dem.

Hva elsker du mest ved å være forfatter?

– Å kunne skape mine egne verdener. Fortelle historiene mine. Uttrykke meg gjennom ord. Leve i fantasien min.

Hva liker du å bruke tiden på når du ikke leser eller skriver?

– Jeg elsker å være sammen med venner og familie. Gåturer i naturen med hunden min. Stå på ski og være i fjellene. Trene. Gjøre hjemmet mitt vakkert. Kjøpe blomster. Sitte i hagen om sommeren og høre på fuglesang. Sjokolade.