Månedens forfatter – mai

Tekst Christopher Opso

Oppfølgeren til Kastanjemannen er endelig her

Kom mai, du skjønne, milde – med mørk krim og ny månedens forfatter. Denne måneden skal vi bli bedre kjent med den danske forfatter Søren Sveistrup.

Søren Sveistrup (f. 1968) er en dansk manusforfatter og forfatter som har satt sine spor i både TV- og bokverdenen. Med en karriere preget av intense krimfortellinger og komplekse karakterer, har Søren blitt en av Nordens mest anerkjente skapere.

Fra TV-skjermen til bokhyllen

Sveistrup er først og fremst kjent som skaperen av den banebrytende TV-serien Forbrytelsen (2007-2012), som ble en global suksess. Serien ble solgt til over 100 land og vant en rekke internasjonale priser, inkludert en BAFTA. 

I 2019 debuterte Søren som krimforfatter med Kastanjemannen, en gripende thriller som ble en umiddelbar bestselger og senere filmatisert av Netflix. Nå kommer han tilbake med Telle til en, telle til to, en ny nervepirrende historie om politietterforsker Naia Thulin og en sak som graver opp mørke hemmeligheter fra fortiden.

Etter studier i historie og litteratur ved Københavns Universitet, utdannet han seg til manusforfatter ved Den Danske Filmskole. I dag bor han sammen med sin kone, deres to sønner og hunden Woody. 

Med Telle til en, telle til to lover Sveistrup nok en gang å gi oss en historie som både gir gåsehud og etterlater oss med store spørsmål om menneskets natur. Les mer om boka og Søren i intervjuet nedenfor.

(Artikkelen fortsetter under)

Søren Sveistrup

Søren Sveistrup. Foto: Les Kaner

telle til en, telle til to, blogg

«Telle til en, telle til to» av Søren Sveistrup

Bok nummer to i serien om Naia Thulin.

Les mer her

Kan du fortelle litt om hva som venter politietterforsker Naia Thulin i din nye bok, «Telle til en, telle til to»?

– Etter en mislykket kjærlighetsaffære har Naia Thulin og Mark Hess ikke sett hverandre på en stund, men så møtes de tilfeldigvis på en sak om en fraskilt kvinne. Kvinnen har forsvunnet på Valentinsdagen, og kort etter oppdager de at hun har blitt forfulgt og utsatt for en ondskapsfull lek. De skjønner at hun ikke er den eneste som dette har skjedd med. Jakten på gjerningspersonen begynner, og det viser seg at forbrytelsene henger sammen med hendelser fra en skoleutflukt for 30 år siden, der noen barn opplevde et mareritt.

Hva var inspirasjonen bak plottet?

– Hver gang jeg skal skrive krim, prøver jeg å føle etter hva jeg selv synes er skremmende. Denne gangen ble det stalking: følelsen av å bli jaget og trakassert uten å vite hvorfor eller av hvem. Jeg begynte å researche mye på det, og det viste seg at de fleste saker om forfølgelse involverer tidligere kjærester eller ektefeller som forfølger hverandre etter et brudd. Noen ganger ender det dessverre med vold og drap. Det virket paradoksalt på meg: at mennesker møtes og forelsker seg, opplever stor kjærlighet, stifter familie og får barn sammen – og så ender de med å hate hverandre og bli hverandres verste fiender. Det ble en stor inspirasjon for meg, og så prøvde jeg å lage en historie om den verste formen for forfølgelse jeg kunne forestille meg.

– I tillegg husket jeg en gammel dansk barneregle fra min barndom som heter «Telle til en, telle til to.» Den er ganske poetisk, men hvis den plutselig blir brukt av en gjerningsperson som en måte å kommunisere på, blir den skrekkelig uhyggelig.

Hvor finner du inspirasjon til drapsmenn? Er det ren fantasi eller samler du trekk fra virkelige skjebner?

– Jeg samler definitivt trekk fra virkelige skjebner, enten fra mennesker jeg har snakket med, dokumentarer jeg har sett, eller forskning. Min kone, som er journalist, har skrevet en del true crime-bøker der hun har intervjuet dømte kriminelle, og jeg synes det er lærerikt og tankevekkende å lese deres historier. Ofte starter problemene i barndommen, noe som er spesielt hjerteskjærende, fordi så mye kunne ha vært annerledes hvis barndommen hadde vært bedre. Visste opplevelser i barndommen kan gjøre en person til en tikkende bombe som bare venter på å eksplodere. Men jeg bruker ikke virkelige personer i bøkene mine – bare som inspirasjon. Man kan si at jeg forsterker virkelighetens karaktertrekk og overdriver dem.

Krim kan være både underholdende og tankevekkende. Hva håper du at leserne sitter igjen med etter å ha lest boka?

– Fremfor alt håper jeg at leserne synes boka er så spennende at de ikke kan legge den fra seg! Jeg elsker selv bøker og filmer som får meg til å holde pusten og ikke klare å gjette hvem gjerningspersonen er. Men historiene bør også handle om noe viktig – om mennesker som står overfor store utfordringer, som kjemper for noe. Jeg har enorm respekt for mennesker som gjør noe for andre og for samfunnet, og jeg synes det er viktig å bruke krim til å belyse problemer i samfunnet vårt.

«Kastanjemannen» ble en stor suksess og ble også filmatisert av Netflix. Hvordan har det vært å jobbe med en slik gigant?

– Jeg var selv med på å skrive manus og produsere «Kastanjemannen» for Netflix, og jeg synes samarbeidet var veldig bra. Helt siden jeg lagde TV-serien «Forbrytelsen», har jeg vært vant til store produksjoner, så det var ikke vanskelig for meg å lage TV-serie igjen. Faktisk liker jeg å veksle mellom å skrive bøker og lage TV og film. Det er to veldig forskjellige verdener, og når jeg gjør det ene, savner jeg det andre! Men jeg trives best med å bestemme min egen tid, noe som er enklest når jeg skriver bøker. Derfor er jeg ikke med på Netflix' filmatisering av «Telle til en, telle til to» denne gangen. Jeg vet nesten ingenting om produksjonen, annet enn at den visstnok kommer i 2026.

Hvordan ser en typisk skriveøkt ut for deg?

– Når jeg skal skrive en ny krim, bruker jeg først mye tid på å finne ut hva jeg vil skrive om: hvilket tema, hvilken type forbrytelse, hva slags gjerningsperson, og hvilke metoder de bruker. Når jeg har avgrenset det, lager jeg karakterer og plott. Plottene er som regel kompliserte med mange vendinger, så det kan ta mange måneder. Først når jeg vet hele historien, begynner jeg å skrive. Noen ganger kombinerer jeg skrivingen med research, for eksempel ved å snakke med etterforskere eller rettsmedisinere, og det tar vanligvis et par år å fullføre en bok.

– Men arbeidet med mørk krim står i sterk kontrast til mitt eget liv. Jeg bor sammen med min kone og våre to sønner i et rolig strøk med hus og hage. Hver dag begynner med en tur med hunden vår, Woody. Først var jeg irritert over å måtte bruke morgenen på gåturer, men nå kan jeg ikke unnvære det. Klokka ni begynner jeg å skrive, alltid med bena på bordet og laptop i fanget. Og jeg er avhengig av Cola Light, så den er alltid i nærheten.

Hvilke bøker ser du frem til å lese i år?

– Flere har anbefalt Chris Carter, så det vil jeg prøve. Jeg har heller aldri lest Karin Slaughter, men hun skal visst være god. Akkurat nå prøver jeg å lese Moby Dick av Herman Melville, men den er litt langtekkelig, så jeg vet ikke om jeg fullfører den. En gang i året leser jeg også en bok av Jon Kabat-Zinn, «Hvor enn du går, er du der», fordi den gir meg ro i sjelen.

Hva liker du å bruke tiden din på når du ikke leser eller skriver?

– Jeg liker å være sammen med min kone og våre to sønner – enten i hverdagen, på fotballkamper (vi er veldig opptatt av fotball!), eller på reiser til for eksempel Hellas eller Italia. Jeg spiller også tennis, padel eller golf med gamle venner. Egentlig trenger det ikke å skje så mye - med årene har jeg funnet ut at det viktigste for meg er å tilbringe tid med menneskene jeg elsker. Det er det beste jeg vet.

Takk for praten, Søren. Vi gleder oss til å nok en gang kunne dypdykke inn i Naia Thulins verden.