«Sannheten»

Spenn fast sikkerhetsbeltet og gjør deg klar for Knut Nærums morsomme og høyst aktuelle fortelling om et Norge der staten tar fullstendig kontroll over innbyggerne – for å beskytte oss.

Fullt innsyn. Total åpenhet. Bare sannhet. Det er jo for vår egen sikkerhet. Eller…? Med humor og alvor i skjønn forening har Knut Nærum skrevet en tankevekkende roman om hvordan vår nære framtid kan se ut hvis vi gir fra oss muligheten til å holde noe for oss selv. Han skildrer et samfunn hvor myndighetene får stadig mer innsyn i borgernes liv og tanker, og en hemmelig motstandsbevegelse kjemper for retten til å fortie og ljuge. Boka tar utgangspunkt i Det åttende bud: Du skal ikke tale usant om din neste, og er tredje bok ut i romanserien til forlaget Vigmostad & Bjørke inspirert av De ti bud.

Sannheten handler om Jannike, som var rimelig lykkelig. Hun var gift med Stefan, hadde to barn og trivdes som bibliotekar. Så gikk myndighetene stadig sterkere inn for mer åpenhet i samfunnet – ingen skulle ha hemmeligheter, ingen skulle kunne bedrive anonym hets. Alt som ble ytret måtte kunne etterprøves. Dette var vel fint, tenkte Jannike og støttet opp. Hun begynte til og med å jobbe i selve Innsynet, som overvåket alt og alle. 

Nå er hun flyktning i de svenske skogene, der eksilnordmenn lever av villsvin og bær. Hva gikk galt i søket etter sannhet?

 Sannheten kan du kjøpe på EBOK.NO nå!

I forbindelse med bokslippet har Knut Nærum blitt intervjuet av forlaget sitt om idéen bak boken. Les et kort utdrag nedenfor:

Boken tar utgangspunkt i Det åttende bud: Du skal ikke tale usant om din neste. Du vurderte forskjellige bud før du skjønte at det var det åttende du skulle skrive en fortelling rundt. Hva var det med Du skal ikke tale usant om din neste som satte deg i gang?

– Det budet som handler om å snakke sant kunne sikkert passet godt til en krim, kanskje en krim med upålitelig forteller, hvor leseren gradvis oppdager at jeg-personen juger, sånn at leseren deretter må se etter andre holdepunkter i fortellingen: Hvordan kan man vite når en løgnhals snakker sant? Men idéen jeg hadde, handlet ikke – som krim gjør – om blodig dramatikk i en liten gruppe mennesker. Min lange – eller halvlange – romanidé handlet om mangel på dramatikk og om et helt land. Hvordan nye begrensninger i friheten og retten til privatliv blir innført uten motstand, eller bare møtt med et ja vel. Hvordan alt virker greit, fram til det åpenbart ikke er greit lenger, men for seint å gjøre noe. Eller nesten for seint. 

– Et Youtube-foredrag av den amerikanske medieteoretikeren Douglas Rushkoff ga meg også en dytt inn i Sannheten. Han sa to ting som traff meg. Det ene var at sosiale medier forutsetter at vi som brukere opererer med en responstid som tidligere var forbeholdt utrykningspersonale. Det andre var spørsmålet om det går an å se for seg et samfunn der alle vet alt om alle, og ingen lenger kan ha hemmeligheter. Og akkurat det har jeg forsøkt å se for meg.

– Dessuten er det morsomt med mennesker som alltid må si hva de tenker. De som bare ikke kan dy seg. Man vil ikke omgås sånne mennesker, de er fæle, men det er artig å høre hvor taktløse de har vært. Hva om dette ble normen? tenkte jeg. Hva om dette ble loven?

Er Sannheten en dystopi, eller dette rett og slett en roman som på en spissa måte skildrer samfunnet slik det er i dag?

– Kanskje begge deler. Det er vanskelig å si hvor jeg går fra å skildre mer av det samme til å beskrive noe helt annet. Dette kan være selve poenget: Det er vanskelig å se akkurat når noe blir vesentlig annerledes. Men det kan være selve poenget med denne boka: Å gi et bilde av “godtar-du-den-så-godtar-du-vel-også-denne-utviklingen.” Hvordan vi alle er som frosken i gryta hvor vannet kokes opp; først er det behagelig varmt og den hopper ikke ut. Så blir det altfor varmt, men da kan den ikke lenger hoppe. Hvordan det begynner med at folk syns det er greit å vise fram innholdet av håndbagasjen sin på flyplasser, for å få lov til å fly, og ender med at man ikke lenger kan velge å ha noe for seg selv, noe sted. Det har jo vist seg flere ganger de siste åra at det er lett å kartlegge andres liv bare gjennom hva de legger ut på Facebook. Og det har vi tute meg gjort frivillig. Ikke jeg da, men nesten alle andre. 

Les hele intervjuet med Knut Nærum i forlagsmagasinet Bak omslaget:

https://www.bakomslaget.no/intervjuer/knut-naerum