Ellers er jeg ikke noe menneske (ebok) av Agn
Legg til i ønskeliste Gratis utdrag
  • Sett i bokhyllen
  • Les gratis utdrag
  • Embed-kode
Agnar Lirhus (forfatter)

Ellers er jeg ikke noe menneske ebok

218,- Veil. pris: 249,-Spar: 31,-
(0)
Ellers er jeg ikke et menneske er en sterk og håpefull skildring om mobbing, og om å stå opp for seg selv, for andre og for verden. Og om at det er voksne sin skyld. Mathilde er fjorten, men møter sjelden opp på skolen. Hun orker ikke, tør ikke. Mamma er fjern og har nok med seg selv, så Mathilde vil ikke fortelle henne noe. Om jentene som mobber. I stedet sitter hun hjemme og spiller på dataen. Mathilde har ingen venner. Bortsett fra hunden Eddi. Og Xiu. Xiu er nicket til en avatar hun spi…
218,- Veil. pris: 249,-Spar: 31,-
Forfattere Agnar Lirhus (forfatter)
Forlag Cappelen Damm
Utgitt 23 mars 2018
Sjangrer Ungdomsbøker
Språk Bokmål
Format epub
DRM-beskyttelse Vannmerket
ISBN 9788202570149
Ellers er jeg ikke et menneske er en sterk og håpefull skildring om mobbing, og om å stå opp for seg selv, for andre og for verden. Og om at det er voksne sin skyld. Mathilde er fjorten, men møter sjelden opp på skolen. Hun orker ikke, tør ikke. Mamma er fjern og har nok med seg selv, så Mathilde vil ikke fortelle henne noe. Om jentene som mobber. I stedet sitter hun hjemme og spiller på dataen. Mathilde har ingen venner. Bortsett fra hunden Eddi. Og Xiu. Xiu er nicket til en avatar hun spiller sammen med på nett. Hun vet ikke hva han eller hun heter i virkeligheten. Mathilde er Molly der inne. I chatten blir de bedre kjent, og betror seg til hverandre. Dette er den kritikerroste forfatteren Agnar Lirhus sin første ungdomsroman. UTDRAG: Noen dager senere la jeg ut en film av Eddi på trampolinen, for å vise at han var frisk igjen. Han løp etter en ball som spratt i alle retninger. Falt og dundret inn i sikkerhetsnettet. Jeg må fnise bare jeg tenker på den. Eddi lignet på hovmesteren i "Grevinnen og hovmesteren", som de sender lille julaften. Han rullet rundt og sloss med ballen, men den skvatt ut av labbene hans. Hver gang spratt han opp og løp etter den igjen. Filmen var hysterisk morsom, og veldig søt. Men alt Janne skrev, var: "Visste ikke at hunder kunne ha Downs." Kommentaren hennes fikk over 50 likes. Filmen min fikk to. Fra den dagen haglet meldingene inn på kontoene mine. Hvorfor lærte jeg aldri? Hver morgen var det første jeg gjorde å skru på telefonen. En hyggelig kommentar, bare en smiley, hadde vært nok. Magen knøt seg mens telefonen logget seg på nettet. Hadde noen skrevet noe morsomt? Hadde jeg fått noen likes? Nei. Jeg visste det jo så godt. Bare dritt. Det var det samme det gikk i, hver dag. Klassen hadde en egen facebookgruppe. Det var noe jentene hadde ordnet, jeg vet ikke om noen av lærerne visste om den en gang. Der var det ingen hemninger. De kjørte på i et ett sett, fra morgen til kveld, bilder, videoer, vitser. "Se, så møkkete!" (24 likes) "Tenner som ei ku." (27 likes) "Med de leppene kommer du til å drukne ved vannkrana" (23 likes) Svar: "La henne drukne." (24 likes) En morgen sto denne vitsen på veggen min: "Hvorfor lukter det sånn av negre? For da kan blinde også hate dem." 29 likes fikk den vitsen. 29 elever som skrev under med fullt navn. Heller ikke da våknet noen av de voksne.