Uvisshet 2 (2 #2) ebok
Uvisshet 1-3: I vissheten om det uvisse
«Uvisshet» er som boka til Ernest Hemingway «Den gamle mannen og havet», et tilbakeblikk over et levd liv, med tanker og refleksjoner på løpende bånd, på egen barndom, ungdom, manndom og alderdom. Også i «Uvisshet» vet den gamle mannen at han skal dø. Her serveres refleksjoner om levd liv til en nær-døden-posisjon, om uvisshet og de store sakene i det små; om Afrika, demokrati, EU, innvandring og prosesser i samfunnet til individets kraft. Heldigvis gir forfatteren framoverlente tilbakeblikk der analysen for framtiden kveler enhver form for mimring fra den gamle mann. Hellesnes er vis og har kunnskap om mye. Han tror på egen evne og vilje til å tenke, mene, ytre og gjøre det han mener er riktig. Fra hvalfangst i Sørishavet, arbeid og familie i Afrika, jakt i Sylene, forelesninger og til et spark til Saabye Christensen; digitalisering handler ikke om alder. I Tanzania har de et ordtak som sier at tiden kommer, i motsetning til i Vesten hvor vi sier at tiden går. Han utdyper at en asymmetrisk informasjonsutveksling som Afrika generelt preges av, løses problemene sjelden ved dialog men ved at det utstedes dekreter. Han mener det er behov for å utvikle mer produktive og ikke minst kreative samarbeidsrelasjoner. Konkret gir han råd om at det må bygges ut lokale fagmiljøer med spesialkompetanse på egne forhold; det gjelder ikke minst anvendt bedrifts-økonomi og anvendt organisasjons-lære. Kanskje like mye et råd for norske forhold? Hellesnes er særdeles aktuell når han kommenterer flyktning- og integreringsdebatten med at det er «typisk norsk å tenke på andre. Det er også typisk norsk å tro at andre skal anerkjenne våre verdier.» Han er ikke så opptatt av å definere hva som er særnorsk kultur, og slett ikke av at alle som kommer til og bor fast i Norge skal bli norske i en særnorsk forstand. Han tror på grunnleggende fellesverdier; verdier som har røtter i, blant annet europeisk historie fra opplysningstiden og frem til i dag. Hellesnes liker sagalitteraturen, for der er det minimalt med psykologisering og lite med klart uttrykte følelser. Han førsøker å analysere makro-utvikling med fragmenterte revirkrefter. Forklart slik; «Tar du spaden min, så tar jeg bøtta di. Skummelt når bøtter og spader er atomvåpen.». Når revir-kreftene overstiger fornufts-kreftene, blir resultatet som regel konfliktfylt. Og noen ganger voldelig. Revirkreftene kan kanskje være en bro mellom dyr og mennesker som en forklaring mellom mennesker. Men etter min mening kollapser revirtanken som forklaring av makro-relasjoner uten at makt-perspektivet nevnes. Språket er tid vist snirklete - men aldri akademisk tørt. Både skjemt og alvor vaker i fortellingene. Med jubel tar han imot beskjeden om den elektriske stol. Samtidig skriver han om møtet med helse og omsorgs-Norge. Ikke fullt så morsomt. Boka griper deg fra første setning – og slipper deg ikke.
