Dit várok flyr ebok

Da ser hun det, en hvit flekk på en høy stein, en várok. Den sitter helt stille, den er så nær. Hun stirrer inn i det kloke fjeset og de gule øynene. Den stirrer tilbake. Som om den vil henne noe. Så rister den seg og letter, kaster seg framover og svever nordover. Den veien altså, nikker Sälbmá og skynder seg etter. Snøugla blir borte, men landskapet er preget av at den nettopp var her. Dvergbjørkene vaier ærbødig i den svake vinden, småfuglene overgår seg selv med trillene sine. Sälbmá kjenner sin egen djupe pust som en livgivende ånd og ser at åndene er alle steder, i de blå og gule fiolene, i de mjuke gresstustene, i de skimrende steinflatene. Hun mottar invitten fra de lave rognbuskene og danser med dem, hører vindens sang og ser fargene som kryper ut av lydene og maler landskapet med brede, gavmilde pensler. Várok er forsvunnet, men hun følger i dens lei. Hun går rolig nå, er i dialog med alt rundt seg, en stille samtale uten ord. Erfarer gjennom kroppen at snart er hun der hun skal være, snart skal hun hjelpe en trengende sjel. Og hun vet med hele seg at det er dette som er hennes bestemmelse. At hun ikke kan leve et fullverdig liv uten å få lov til å være hjelper og nåjjde. Dette er en frittstående fortsettelse av romanen Messe for de navnløse. Sälbmá og familien har blitt bofaste i Valnesmarka i Salten på slutten av 1600-tallet etter å ha kommet seg vekk fra gruveherrer, tvangskristning og forfølgelse i Sverige. I mange år klarer de å holde seg skjult for øvrighet og kirke og leve et liv på egne premisser. Men så kommer Thomas von Westen, samenes misjonær, og igjen blir deres åndelighet og eksistens truet. De kjemper imot med de midlene de rår over, på Teplingan samles de åndelige lederne for å knuse de onde kreftene. På 2000-tallet sliter Kathrine med å finne ei mening med det som skjer og har skjedd rundt henne. Hvem ble begravd i Lappholla og hvorfor? Hva har en velta gravstein med det å gjøre? Og hva med forbannelsen? Hva er sant, hva er overtro og hva er bare overspente tanker? Og ikke minst: hvordan kan et nyskrevet teaterstykke gi svar og lege sår?