Månedens forfatter – november
William Wisting møter nye utfordringer
Denne månedens forfatter er en av Nordens mest populære krimforfattere. I november retter vi søkelyset mot Jørn Lier Horst som er aktuell med den attende boka i serien om William Wisting.
Jørn Lier Horst (f. 1970) er en av Nordens mest populære krimforfattere, med et forfatterskap som har satt tydelige spor både nasjonalt og internasjonalt. Med en bakgrunn som politietterforsker bringer Horst en unik realisme og spenning inn i sine fortellinger, som ofte baserer seg på hans egne erfaringer fra politiets hverdag.
Siden debuten med Nøkkelvitnet i 2004 har Horst skrevet en rekke bestselgere, hvor serien om etterforsker William Wisting står som selve kjernen i forfatterskapet.
Wisting-serien har ikke bare blitt en suksess i bokform, men har også blitt TV-serie. Med et imponerende boksalg på over ti millioner eksemplarer fordelt på mer enn 40 land, samt flere priser som Bokhandlerprisen, Rivertonprisen og den internasjonale Glassnøkkelen, har Horst befestet sin posisjon som en mester i krimsjangeren.
I tillegg til krimromaner skriver Horst også barnebøker, blant annet spenningsserien Clue for unge voksne og Detektivbyrå Nr. 2 for de yngste leserne. Jørn Lier Horst viser med sitt mangfoldige forfatterskap at han har et skarpt blikk for både voksne og unge lesere – og med sin unike bakgrunn som etterforsker gir han leserne et ufiltrert innblikk i kriminalitetens verden.
Bli bedre kjent med Jørn Lier Horst og den nyeste Wisting-boka i intervjuet nedenfor.
«Tørt land»
Les mer her
Hva handler «Tørt land» om?
– Tørt land handler om hvordan ting som har ligget skjult, både fysisk og mentalt, kan komme fram når tiden og omstendighetene er riktige.
Hvilke utfordringer møter Wisting denne gangen?
– En usedvanlig hard vinter har skadet damlukene til Farrisvannet, og før sommeren tappes innsjøen ned for reparasjoner. Men regnet uteblir, og sommervarme forvandler den tidligere idylliske innsjøen til et goldt, tørt landskap der alt som en gang lå skjult, kommer til syne. På hver side av det inntørkede vannet gjøres det funn som knyttes til to forsvinningssaker, og William Wisting må håndtere dem begge.
Hva er ditt favorittsted å skrive, og hvorfor?
– Jeg er den type forfatter som kan skrive nærmest hvor som helst og når som helst, men jeg trives aller best på arbeidsrommet mitt hjemme i Larvik. Der har jeg ro og frihet til å forsvinne inn i historiene. Rommet er lyst og oversiktlig, med naturen og havet rett utenfor, som en liten påminnelse om den verdenen som er der ute.
Hvilke bøker står på din leseliste denne høsten?
Jeg har ingen langtidsplan for hva jeg skal lese, men Terje Bjøranger med «Den ingen ser», ligger der. Unni Lindell sin «Dukken i taket» har jeg heller ikke vært gjennom. Erlend Frafjords bok om «Norges farligste» skal jeg også få med meg.
Hvis du bare fikk lov til å lese én bok resten av livet – hvilken hadde du valgt?
– Morsom tankelek. Det måtte være noe som er både er komplekst og tidløst. Kanskje Moby Dick av Herman Melville. Det er i alle fall en bok som gir noe nytt hver gang man leser den, enten det er gjennom karakterene, symbolikken eller de filosofiske refleksjonene.
Du skriver jo også for barn og unge. Hvordan tror du vi kan få flere unge til å lese og fortsette med det gjennom ungdomsårene og inn i voksenlivet?
– Jeg har fått lignende spørsmål så lenge jeg har skrevet for barn og unge, og er redd det må et veldig stort løft til for å gjøre lesing relevant, tilgjengelig og engasjerende. Først og fremst handler det om å styrke litteraturens tilstedeværelse. Et sted å begynne er skolebibliotekene.
Hvem er morsomst å skrive til? Barn, ungdom eller voksne?
– Jeg trives godt med det vekselbruket det er – å skrive for lesere i ulike aldre, men å skrive bøker som blir illustrert synes jeg er veldig morsomt. Det bringer historien til live på en helt annen måte.
Spørsmål fra leserne:
Hva er mer interessant eller spennende: å finne den som begikk en forbrytelse (som tidligere politi) eller å oppfinne en forbrytelse (som forfatter)?– Sakene fra virkeligheten, uten tvil – det var noe dypt tilfredsstillende ved å løse alvorlige saker og gjøre en konkret forskjell. Men som forfatter har jeg friheten til å konstruere og løse alt akkurat slik jeg vil. Det gir en annen type glede, men likevel mangler det kanskje litt av den oppløftende følelsen fra virkelige saker.
Har du noen morsomme funfacts om Jan-Erik Fjell?
– Jan-Erik er en virtuose på kjøkkenet, lager de lekreste retter – og har kort vei til råvarene. Han er nemlig sin egen kjøtt og delikatesseforretning i Fredrikstad. Så er det kanskje ikke så mange om vet at han også er en børsanalytiker og ivrig investor. I de kretsene kalles han bare for Jan Børsen.
Hva er ditt morsomste minne fra bokbransjen?
– Jeg synes forfatterfester var morsommere før. Det mest minnerike selskapet var nok da jeg hadde både Ingrid Espelid Hovig og Anne-Cath. Vestly til bords.
Klarer du å koble av jobb, og hva liker du å gjøre får å fjerne tankene fra jobben?
– Jeg føler meg ganske flink til å flytte fokus og tanker. Det hjelper å bruke tid ute, spesielt på turer i naturen eller ved sjøen – det gir et lite pusterom.
Fiksjonens politiforum.no skal kåre landets beste etterforsker. Nasjonens soleklare ener. For selv blant en gruppe med utelukkende dyktige politifolk, så er én nødt for å være den beste. På short-listen står Ole Vik, William Wisting, Anton Brekke, Harry Hole og Cato Isaksen. Hvem har juryen valgt å gi tjenestebeviset i gullramme til, og hvorfor akkurat denne?
– Haha. Jeg har jo skapt William Wisting til å være en dyktig etterforsker, men kanskje fremfor alt et godt menneske. En slik etterforsker du ville ønske kom hjem til deg, dersom noe alvorlig hadde skjedd. Han blir min ener. Men så er jeg jo inhabil.
At det er mye Jørn i William Wisting vet vi. Men hvor mye er det egentlig?
– Cirka halvparten. Som også er svaret på hvor mange som jobber i staten.
Du skal bare spise én matrett resten av livet. Frokost, middag og kvelds. Hva velger du? (Ikke lov å velge pizza. Hilsen Jan-Erik Fjell)
– Haha. Bortløpen hare og luftsuppe tenker jeg, som moren min lovet til middag hvis vi spurte. Kanskje med venteboller ved siden av.