Empyriet-serien:

Planen var å lese [sett inn tittel på kritikerrost, prisvinnende roman her] til denne månedens anbefaling, men isteden raste jeg gjennom 1300 sider med romantisk dragefantasy. Fort gjort, si. 

Fjerde Ving og Jernflammen er første og andre bok i Empyriet-serien. De blir kanskje ikke nominert til Bookerprisen, men dette folkens, dette er oppslukende greier. Så oppslukende at jeg leste både dag og natt, ja til og med i arbeidstida. (Hvis du er sjefen min kan du se bort fra dette)

Plottet kjapt oppsummert: den skoleflinke, men skjøre Violet Sorrengail må mot sin vilje begynne på Basgiath krigsakademi. Der lærer 20-åringer å bli hensynsløse soldater, og å ri på drager. Violet har ikke de beste fysiske forutsetningene for å bli dragerytter, og som datter av en beryktet general, har hun allerede en haug med fiender. Den desidert skumleste av dem er den talentfulle men brutale Xaden Riorson. Violet må kjempe for å overleve undervisninga, holde voldelige medstudenter på avstand, og lære seg å mestre alt fra magi til nærkamp. Midt oppi dette blir det også åpenbart at Xaden ønsker henne død. Stemninga er mildt sagt ikke god, men Violet og Xaden blir etter hvert tvunget til å samarbeide. Nå skal ikke jeg avsløre noe, men det kan jo tenkes at dette samarbeidet...letter litt på den dårlige stemninga.

Her bør det kanskje nevnes at hvis du ikke er så glad i eksplisitte beskrivelser av sex (ærlig sak det), så er nok ikke dette serien for deg. Da kan jeg glede deg med at det finnes massevis av fantasy uten så mye som et hint av seksuell spenning. Men ikke Empyriet. I Empyriet ligges det på alle bauger og kanter. Takk for meg.

Tranene flyr mot sør:

Det er lenge siden er bok har truffet meg på samme måte som Tranene flyr mot sør, og hovedpersonen Bo er en karakter jeg sent kommer til å glemme. Bo er 89 år gammel og helt på slutten av livet. Hverdagen består av besøk fra hjemmesykepleien eller sønnen, telefonsamtaler med den gamle kompisen Ture, og å sove på den harde slagbenken sammen med jämthunden Sixten.

Sønnen til Bo mener han ikke lenger er i stand til å ta seg av sin firbeinte bestevenn, og med det som utgangspunkt er dette en fortelling om forholdet mellom en far og en sønn som sliter med å nå frem til hverandre. Det hele blir beskrevet fra Bos perspektiv, og ensomheten i det å kjenne seg maktesløs i en kropp som forfaller er så godt illustrert at det er vanskelig å ikke la seg berøre.

Selv om boken åpner med Bos egne tanke om sønnen: «Jeg drømmer om å gjøre ham arveløs, sørge for at han ikke får noen ting.», viser det seg likevel at Bo er en karakter med stor selvinnsikt. For selv om han protesterer og demonstrerer mot sønnens mange innblandinger i livet hans, har han også en beundringsverdig evne til å ta seg sammen, og å reflektere over hvorfor ting er som de er. I dette blir hans håp om å kunne møte sønnen på felles grunn tydelig, og ønsket hans om forsoning når livet går mot slutten er veldig godt beskrevet.

Dette er en bok full av refleksjoner om ensomhet, omsorg, vennskap, kjærlighet – og om alt det man lar forbli usagt. Den er rett og slett fantastisk vakkert.

Dette kan være vår hemmelighet:

Denne boken tar opp et vanskelig og viktig tema med en ærlighet som virkelig går under huden på deg. Linn Wiik deler sin historie med en åpenhet som både er vond og nødvendig, og det gjør boken så kraftfull. Den viser oss hvordan traumer kan prege livet i lang tid og hvordan frykten for at historien skal gjenta seg kan bli en konstant skygge i livet.

Wiik gir oss en dyp innsikt i de psykiske arrene som en overgriper (i dette tilfellet, hennes egen onkel) etterlater, og minner oss på hvor viktig det er å bryte stillheten rundt slike erfaringer. Hun våger også å ta et oppgjør med sine nærmeste – de som visste om overgrepene, men som aldri kontaktet politiet. Hun beskriver den dyptliggende frykten for at hennes overgriper også skulle skade flere, da særlig sin egen datter. Denne frykten ble dessverre virkelig da onkelen senere forgrep seg på henne også. Det krever enorm styrke å stå frem med en så personlig og traumatisk historie, og kusinens mot gjør også boken enda sterkere. Boken setter også ord på hvor vanskelig og komplisert lojalitet innad i familier kan være.

For meg blir denne historien ekstra viktig fordi den gir en nødvendig forståelse av en erfaring altfor mange bærer på, men som få tør å snakke om. 

1178 netter. Historien om et tvangsekteskap:

I en leilighet i Oslo blir 13 år gamle Daniella giftet bort til en eldre fetter. Gjennom ungdomsskolen lever hun som gift hver helg, og da hun begynner på videregående må hun flytte sammen med ektemannen på heltid. Etter tre år klarer Daniella å flykte. Nå, 18 år senere, står hun frem og forteller sin historie.

Daniella forteller om en streng sjiamuslimsk oppvekst hvor hun levde på utsiden av det norske samfunnet. Både svømmeundervisningen på skolen og deltagelse på ungdomsklubben kunne hun se langt etter. Hun lærte tidlig at kvinner i hennes kultur er mindre verdt enn menn. I moskeen forbereder kvinnene festmaten, men må vente med å spise til mennene er ferdige. I ekteskapet med fetteren blir hun utsatt for voldtekt, vold og trusler. Og stiller hun spørsmål, så er svaret alltid «Det er sånn vi gjør det hos oss.» Det er også svaret hun får fra familien sin når hun endelig klarer å bryte ut av det voldelige ekteskapet.

«1178 netter. Historien om et tvangsekteskap» er årets sterkeste og modigste bok, og fortjener virkelig å nå ut til så mange lesere som mulig! Jeg sitter igjen og spør meg selv om hvordan dette kunne skje i Norge, og det er nettopp derfor boka er så viktig. Den vil gjøre deg forbanna, den vil få «nabokjerringa» til å våkne, og forhåpentligvis kan det bidra til at jenter i lignende situasjoner blir fanget opp før det går så langt som i Daniellas tilfelle. 

Du kan kalle meg Jan:

Anne Elvedal debuterte skjønnlitterært som ungdomsbokforfatter. Hun har også skrevet for barn, men er først og fremst kjent som manus forfatter innenfor film og TV (seriene Wisting og Livstid). Anne har bakgrunn som psykiatrisk sykepleier og hennes interesse for menneskesinnet og ønske om å hjelpe, gjenspeiles i bøkene hennes.

Anmeldere i NRK og Adressa kaller boken et frisk pust inn i den norske krimlitteraturen og det trekkes paralleller til Stephen King.

Jeg har aldri vært stor fan av Stephen King. Filmene basert på noen av hans bøker har satt varige mén i en lettskremt sjel som til dags dato ikke har klart å se ferdig "The Shining".

Men jeg kan se hvorfor det trekkes paralleller mellom Elvedals Du kan kalle meg Jan og Stephen Kings forfatterskap.  Du kan kalle meg Jan er nifs, skummel, rå, mørk og sjokkerende. Den har elementer av grøss og er helt umulig å legge fra seg. Historien gir et unikt innblikk i hva som foregår i psykiatrien og behandling av unge psykisk psyke. 

Hovedpersonen Ida Hansen er psykiatrisk sykepleier med en hemmelig fortid. Hemmelig fortid i den betydning at en får inntrykk av at hun har fått ny identitet som en den del av politiets relokaliseringsprogram under en spesiell kode. Gjennom "drypp" i historien får vi vite at Ida har vært utsatt for en grusom forbrytelse. 

Boken er utrolig godt skrevet og jeg tuller ikke, den får hårene til å reise seg.

Anbefales, men må leses i dagslys!

Pålogga livet:

*pling*

Varsel fra mobilen. Du griper etter den. Et nyhetsvarsel. Nok et bomberegn over strategisk by. “10 uleste e-post”  lyser mot deg på hjemskjermen. Du åpner appen og finner for det meste nyhetsbrev og en melding fra banken om høyere rente. Du åpner Instagram. Du har fått en morsom video, såkalt meme, fra han kompisen som du ikke har sett på alt for lenge etter at han fikk barn nummer to. Du scroller videre. Plutselig har det gått en time. Hvor ble det av tiden?

Kjenner du deg igjen? Kanskje har du hørt om NRK-serien Avlogga? Michael og Sven, gutta i serien, skal nemlig teste det som hevdes å være umulig. De skal logge seg av sosiale medier og leve uten smarttelefon i et helt år. De fleste grøsser bare av tanken. For hvordan skal man klare å kjøpe billett på bussen, eller klare seg uten QR-koder, kart og vipps? Haha, saklig!

Pålogga livet er NRK-serien i bokform. Her tar Mike (Michael red.anm.) og Sven deg med på reisen gjennom ett år med bare dumtelefon. De forteller om nedturene og det som ble vanskeligere i vår høyst digitale verden. Men de forteller også om oppturene, og de er mange. De forteller om hvordan de kunne måle både mindre stress og bedre hjernehelse. Samt om gleden og lykken de følte på, om hvordan de kom i kontakt med nye mennesker og natur – og klarte å leve i nuet.

Okei, jeg sitter nå foran en dataskjerm for å skrive en bokanbefaling av en digital e-bok jeg har lest på nok en skjerm, som handler om nettopp det å logge av skjermer og vårt maniske forhold til smarttelefonen vår og sosiale medier. Ironien er til å ta og føle på. Men la meg spørre deg om to ting: gå inn på innstillinger på telefonen din. Hvor mange timer skjermtid har du? Har du lyst til å gjøre noe annet med alle de timene? Da vil jeg anbefale deg å lese denne boka.

Og forresten, neste gang du skal på do, dropp å ta med mobilen. La oss starte i det små. Change is now!