Våre anbefalinger – påske
Utforsk en verden av leseglede
Påsken kan være mer enn bare krim. Vi gir deg våre beste personlige anbefalinger denne påsken. Du finner også en full oversikt over alle bøker vi har anbefalt her.
Hvert kvartal setter vi i EBOK.NO-redaksjonen oss ned for å komme med våre beste bokanbefalinger, og med det en enestående innsikt i redaksjonens personlige bokskattkammer. Og påsken er intet unntak.
Enten du tilbringer påsken i byen med venner og familie, på hytta omgitt av fjell og skog, eller rett og slett bare nyter noen rolige dager hjemme, står vi klare med våre personlige bokanbefalinger som passer enhver smak og anledning.
Her er våre anbefalinger:

Fra øverst venstre: Lene Røren, Christopher Opso, Julie E. Prestø og Julie G. Holm.

Julie E.P. anbefaler
«Telle til en, telle til to» av Søren Sveistrup.
En del år tilbake satt flere nordmenn klistret foran TV-en i tre sesonger for å se den danske TV-serien Forbrytelsen (med Sofie Gråbøl som førstebetjent Sarah Lund).
Den amerikanske versjonen av Forbrytelsen, The Killing, kom på Netflix i 2011 og høsten 2021 strømmet millioner The Chestnut Man, basert på boken Kastanjemannen (2018). Kastanjemannen, både som bok og TV-serie, fikk hårene til å reise seg og hyggelige barndomsminner om fantasidyr satt sammen av hestekastanjer og fyrstikker ble ødelagt for alltid.
Personen bak disse fantastiske TV-seriene og boken Kastanjemannen, er den danske manusforfatteren og forfatteren Søren Sveistrup. Kastanjemannen er Søren Sveistrups første spenningsroman og tok Norge med storm høsten 2018. Den fikk terningkast fem av Elin Brend Bjørhei i VG og av Ingvar Ambjørnsen i Dagbladet.
Jeg har ventet og ventet, og endelig, nærmere bestemt fredag 25.april, er etterforskerne Naia Thullin og Mark Hess tilbake! Telle til en, telle til to er ikke en oppfølger, men vi møter det samme persongalleriet og introduseres for noen nye.
Naia Thullin og Mark Hess får en sak som viser seg å ha forbindelser til en cold-case fra 1992, 30 år tilbake i tid. Saken har også visse likhetstrekk med et uoppløst drap to år tidligere. Sentralt i saken er et barnerim brukt i forbindelse med å leke gjemsel:
«Silje Thomsen er på vei hjem, livredd. Hun har lenge følt seg iakttatt, og har fått skremmende meldinger på telefonen. Alle starter med utdrag fra den samme reglen, «… Telle til tre, telle til fire …» Hun rekker å komme seg inn i leiligheten, men bare sekunder etterpå mottar hun et bilde av seg selv med teksten «Fant deg!». Dagen etterpå er hun sporløst forsvunnet.»
Søren Sveistrup seiler opp som min krimforfatter-favoritt. Han skriver eksepsjonelt godt selv om det er drapssaker som skal løses. Sveistrups skildring av en familie i total oppløsning av fortvilelse og bunnløs sorg over tapet av en datter og søster brutalt myrdet, er så følelsesladet og sterkt beskrevet at jeg fikk tårer i øynene og måtte ta en liten pause.
Da jeg leste Kastanjemannen, gjorde den et uutslettelig inntrykk. Telle til en, telle til to er også en slik krim som sitter lenge i kroppen og evner å gi en opplevelse som får hårene til å reise seg, samtidig som det menneskelige er veldig sterkt til stede.
Ventetiden på ny bok fra Søren Sveistrup ble lang, men definitivt verdt det. Han skuffer ikke!
Kjøp boken og få den rett i bokhylla på lanseringsdato! Garanterer at du kansellerer alle helgens planer, for denne pageturneren er helt umulig å legge fra seg.
Les mer om boka her

Lene anbefaler
«Den ingen ser» av Terje Bjøranger.
«Den ingen ser» er en fiktiv kriminalroman med flere parallelle handlinger, men er muligens mer realistisk enn vi ønsker å tro. Forfatteren, Terje Bjøranger, er en av Norges fremste eksperter på æresrelatert kriminalitet og har selv uttalt: «Jeg synes virkeligheten er såpass dramatisk at den som regel overgår det man klarer å finne på.»
Vi møter ungjenta og jusstudenten Nazdar med røtter fra kurdiske Irak. Hun bor på Lillestrøm og vokser opp i en familie som utenfra ser velintegrert ut, og som tilsynelatende har respekt for norske verdier. Men innad er virkeligheten en ganske annen der hjemlandets æresbegreper og syn på kvinner fortsatt lever i beste velgående. Når hennes kjærlighetsforhold med medstudenten Julio blir avslørt, går familien amok. Nazdar havner på sykehuset og er åpenbart utsatt for æresvold. Politietterforsker Charlie Robertsen prøver å overtale Nazdar til å anmelde familien for vold og drapsforsøk. Men plutselig er Nazdar sporløst forsvunnet. Klarer Charlie å finne henne før det er for sent?
Parallelt blir vi kjent med Assala, som vokser opp i en ledende kriminell familie bosatt i Sverige. I nærheten bor også Azad, en ung norsk mann som gjemmer seg hos en kurdisk alenemor og datteren hennes. Når begge blir brutalt drept av en kriminell gjeng, er Azad fast bestemt på å hevne drapene, koste hva det koste vil. Dette tvinger Azad inn i ekstremt farlige og blodige situasjoner.
«Den ingen ser» er kjempespennende og umulig å legge fra seg, men den er også et skremmende realistisk bilde av en kultur der familiens ære er viktigere enn jenters mulighet til å leve frie liv.
Anbefales!
Les mer om boka her

Julie H. anbefaler
«Gater jeg har levd» av Nikolai Torgersen.
Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til da jeg begynte å lese, men fra første kapittel, kjente jeg at dette var noe annet. Torgersen skriver med en intensitet som nesten gir fysisk inntrykk. Det er ekte, sårt og vondt, men samtidig så utrolig vakkert.
Det finnes null filter her, bare levd liv.
Dette er en bok om rus, psykiatri, familierelasjoner og utenforskap – og om kunstens plass midt i alt kaoset. Det er en historie om å vokse opp i et hjem der rus ikke er skjult, men en del av familielivet. Men mest av alt er det en bok om å være menneske.
Hovedpersonen ender opp som hjemløs – og det er viktig å bruke akkurat det ordet. Ikke uteligger, ikke på gata i klassisk forstand, men hjemløs i betydningen av å alltid overleve på andres premisser. Å måtte lese et rom, et blikk, en stemning lynraskt for å vite om det er en sjanse for å få låne en sofa. Å utnytte vennskap, litt for mye og litt for ofte, fordi det ikke finnes noe annet alternativ. Den delen traff meg hardt – fordi det sier så mye om hva man gjør for å overleve, og hvor vanskelig det er å be om noe så enkelt som et sted å sove uten å miste ansikt.
Gater jeg har levd er ikke en bok du leser for å flykte. Det er en bok du leser for å kjenne etter. Og kanskje forstå litt mer av alt det vi ikke alltid snakker så høyt om.
Hvis du bare skal lese én bok denne våren – la det bli denne.
Les mer om boka her

Christopher anbefaler
«Mengele Zoo» av Gert Nygårdshaug.
Denne påsken har jeg gjenoppdaget en bok jeg leste for mange år siden. Boka kom ut allerede i 1989, er kanskje en bok mange kjenner fra før. Vi skal nemlig til Mino-universet til Gert Nygårdshaug, i første bok Mengele Zoo.
I boka møter vi guttungen Mino som vokser opp i en liten, fattig landsby i regnskogen i Sør-Amerika. Han jakter sommerfugler, er kunst han har lært fra sin far. Etter at hele landsbyen blir rasert og beboerne myrdet av de store multinasjonale selskapene for økonomisk genvist, forvandles Mino til en kriger med ustoppelig hevnlyst. Noen kaller det terror, men hvem er den egentlige terroristen?
Mengele Zoo er en bok til ettertanke. Gert utfordrer vår tenkemåte gjennom en balansert kritikk av målet om evig øknomisk vekst, og maler samtidig et godt bilde av kapitalismens mørke bakteppe. Boka kom kanskje ut i 1989, men den er like dagsaktuell om imperialisme, samt urfolk og fattiges rolle i et misbruk av naturen til fordel for kortsiktig økonomisk gevinst. Vi trenger kanskje ikke å se lenger enn til den politiske debatten rundt USA ønske om Grønland i moderne tid.
Enten du har lest Mengele Zoo tidligere eller vurderer å lese den, vil det ikke slå feil. Det er kanskje ikke så rart at boka vant tittelen Norges beste bok gjennom tidene tilbake i 2007.
Les mer om boka her

Julie S. anbefaler
«Barndommens kalde netter» av Tezer Özlü.
I Barndommens kalde netter får vi innblikk i en ung kvinnes indre liv i et Tyrkia i rask forandring på 1950-tallet. Det tegnes et portrett av en kvinne som ikke helt finner sin plass – verken i familien, samfunnet eller seg selv. Hun reiser etter hvert gjennom Europa på søken etter frihet og kjærlighet, men opplever stadig motgang i form av depresjon og psykiske lidelser og blir innlagt på psykiatriske institusjoner i både Tyrkia og Vest-Europa.
Gjennom en ustrukturert og oppstykket fortellerstil utforskers store temaer som frihet, psykisk helse og kvinnelig frigjøring. Og det er nettopp Özlüs fortellerstil som gjør at angsten og den klaustrofobiske fremmedfølelsen hun beskriver oppleves så sterkt som leser. Samtidig, midt i alt dette mørket finnes også vakre øyeblikk av intens livslengsel. Det føles litt som å lese noen andres innerste tanker, rått, ærlig og veldig nært.
Romanen ble for første gang utgitt på tyrkisk i 1980, dette er første gang den utgis i en norsk oversettelse. På knappe 130 sider får man her en stor leseropplevelse som virkelig kan anbefales.
Les mer om boka her