Endelig er det desember, og jula omkranser oss fra alle kanter. Desember betyr også at det er tid for å rette fokus på en ny forfatter i vår faste månedlige spalte. Sist ut for året skal vi møte en ekte trønderdame som våger å åpne opp, enten det er om muttra eller seg selv.  

Denne måneden skal vi bli bedre kjent med en forfatter som kanskje er mest kjent for Berlinerpoplene, sin entusiastiske trønderdialekt og smittende humør. Hun var nylig å se på TV-skjermen som deltaker i realityprogrammet Forræder. Klarer du å gjette hvem månedens forfatter er? Månedens forfatter for desember er selvsagt folkekjære Anne B. Ragde. 

Anne B. Ragde, eller Anne Birkefeldt Radge som er hennes fulle navn, ble født en desemberdag i 1957 på vestlandet i den lille byen Odda. Hun vokste opp i Trondheim, og utdannet seg senere ved Universitetet i Trondheim (i dag NTNU), hvor hun tok cand.philol. med hovedfag i amerikansk massemediakommunikasjon. Tidligere underviste hun selv som universitetslektor i massekommunikasjon ved Universitetet i Trondheim, før hun debuterte som forfatter i 1986. 

Fortell oss kort om den nye boka Muttra og meg

– Den handler om Muttra og meg, med utgangspunkt i reisebrevene vi laget på reise i Oman. Mamma lå på sykehuset og hadde skifta hjerteklaff nummer to. Da hun lå på intensivavdelinga og våkna sa hun et eller annet om Oman, som jeg ikke helt skjønte. Det hun sa var at hun aldri kommer seg til Oman. Jeg visste jo ikke hvor de var en gang, men svarte jeg at vi skulle dra til Oman sammen.

– To dager senere ringte hun og spurte om jeg mente at vi skulle dra, så da dro vi til Oman tidlig det påfølgende året. Det var den fineste ferien jeg har hatt noensinne. Der skrev jeg reisebrev hver kveld. Mamma pleide alltid å være deprimert etter å ha kommet hjem til Norge etter en fin ferie fordi den nå var over, men da vi kom hjem fra Oman var hun ikke det pga. reisebrevene. Hun gikk rundt og underholdt alle naboene på Stovner, hvor hun bodde, med historiene og reisebrevene fra Oman. Da jeg flyttet for seks år siden, fant jeg disse reisebrevene og de ville jeg gjerne ha med i en bok. Det ble utgangspunktet for denne boka her. 

Hvorfor er dette viktig for deg å fortelle?
– Dette er fjerde boka jeg har skrevet om mamma. Hun var en veldig fascinerende type. Det var viktig for meg å pakke det godt inn litterært, hvilket jeg også gjorde. Det er en sann roman, alt er sant. 

Hva ønsker du å fortelle leserne?
– Det er opp til hver enkelt leser, det legger jeg meg ikke borti. Jeg vet at det er interessant å fortelle om mamma, og jeg vet folk synes det er kjempeartig å lese om henne også. Jeg skriver jo også mye om meg selv, det har jeg aldri gjort før. 

Er det vanskelig å åpne opp og utlevere seg og familiehistorien?
– Nå har jeg jo gjort det en del, så jeg er ikke redd for det lenger. I den første romanen jeg skrev, En tiger for en engel, skrev jeg om muttra og fattern. Da tenkte jeg først at jeg måtte gi den ut under et pseudonym, jeg kan ikke gi det ut med eget navn. Det fortalte jeg meg i selv under hele skriveprosessen, men da jeg var ferdig ombestemte jeg meg. Jeg skjønte at jeg måtte tørre og kaste meg selv på dypt van – enten er jeg forfatter eller ikke. Kan du ikke stå for det du skriver, så er du ikke forfatter. Jeg følte denne boka var proppen i vinflaska med tanke på å åpne opp. Jeg måtte få ut proppen, og etterpå klarte jeg å skrive helt fritt. 

Har du noen bøker på leselista di?
– Jeg leser hele tiden. Jeg har en hel stabel i lesekroken min nå. Jeg er nettopp ferdig med Karin Smirnoff sin triologi. Den var helt fantastisk. Flott språk! Jeg ble helt oppslukt av de bøkene. Ellers leser jeg det meste av det som kommer ut på norsk. Jeg leste Unni Lindell sin nye, også skal jeg lese Jørn Lier Horst sin nye. Men jeg er ikke en stor krimfan altså, jeg synes ofte det kan være litt forutsigbart. 

Hvordan har pandemiårene vært for deg og skrivingen?
– Pandemien har egentlig påvirket meg i positiv retning. Det ble roligere dager på meg, og det var fantastisk. På den tiden hadde jeg en 11 år gammel hund, så vi gikk lange turer i et helt øde Trondheim. Det var helt vidunderlig. Men jeg savnet jo selvsagt å ha kontakt med barnebarna mine. 

Noen ønsker for det nye året?

– Jeg ønsker meg fred i Ukraina, og at Putin blir fjerna fra makta. Situasjonen i Ukraina går veldig inn på meg. Jeg synes det er helt forferdelig. Disse urolige tidene preger meg veldig. 

Du har vært aktuell i TV-programmet Forræder – hvordan var det?
– Jeg har aldri vært med på reality før fordi jeg synes det tar så lang tid å spille inn, også må jeg reise helt til Oslo. Jeg har blitt spurt om å bli med på Farmen, Skal vi danse, osv. Men jeg orker ikke det, jeg bor i Trondheim. Men innspillingen av Forræder varte bare i to uker, også passet det helt perfekt med kalenderen min denne gangen. 

– Det var kjempegøy å være med. Jeg klarte jo ikke å finne ut av noe, jeg mistenkte jo alle foruten Emil. Det rasa rundt i hodet, og fantasien min jobbet på overtid. Dette var jo et spill, så jeg skjønte jo at det kunne være hvem som helst som var forræderen – men jeg trodde jo det var alle 18 som var forrædere. 

– Jeg kunne tenkt meg å være med i Farmen. Jeg er veldig glad i dyr, for jeg er jo halvt bonde. Men grunnen til at jeg ikke vil være med er at de ikke vasker seg ordentlig. Det er bare utedo, og den må tømmes. Å tømme en utedo, det er jo rablende galskap.