Morsom og håpefull fortelling om tilhørighet, savn, motstridende minner.

Første sommermåned er i gang, og det betyr at vi skal ha en ny månedens forfatter her på EBOK-bloggen. Denne gangen blir vi værende i hjemlandet, vi skal nemlig bli bedre kjent med Heidi Linde.

Heidi Linde (f. 1973) er en norsk forfatter og dramatiker som vokste opp i Kongsvinger. Hun debuterte som barnebokforfatter i 1998 med boka Myggstikk, og fire år senere slapp hun sin første, kritikerroste roman, Under bordet. 

Hva handler din nye bok, Strak arm, om?

– De tre voksne søsknene Dyveke, Benedikte og Steffen har lite til overs for hverandre, og bortsett fra en alkoholisert, fraværende far, har de enda mindre til felles. Når faren brått blir alvorlig syk, blir søsknene nødt til å forholde seg både til ham og til hverandre. Boka utspiller seg over fire dager, der de tre søsknene oppdager nye sider både ved hverandre, seg selv og sin far. 

– Selv om tematikken er alvorlig nok, er det også en morsom og håpefull fortelling om tilhørighet, savn, motstridende minner og om det livgivende, men også krevende omsorgsarbeidet som de fleste mennesker står i gjennom ulike deler av livet.

Hvem er Dyveke, Benedikte og Steffen?

– Dyveke, Benedikte og Steffen er voksne søsken som har delt en barndom, men som de har ulike minner om og opplevelser av. De befinner seg langt fra hverandre fysisk – bosatt i henholdsvis Oslo, Stockholm og Stjørdal – men det finnes også en emosjonell avstand mellom dem. 

– Jeg synes det er fascinerende å skrive om søsken, fordi man har noen bånd som både kan gi grobunn for sterk tilhørighet, men også for frustrasjon og fremmedgjorthet. Selv har jeg et svært nært forhold til min halvannet år eldre storesøster, men jeg har ofte vært vitne til vanskelige søskenrelasjoner, der både sjalusi, ujevn maktbalanse og ikke minst utydelig kommunikasjon råder. 

Hvordan oppsto idéen til boka?

– Da moren min døde høsten 2020, kun få måneder etter at hun fikk en alvorlig kreftdiagnose, mobiliserte vi sammen som familie. På grunn av pandemien ble hun gitt mulighet til å være hjemme helt til det siste, og søsteren min og jeg flyttet hjem. Sammen med pappa, og god hjelp fra hjemmesykepleie og smertelindrende team ved sykehuset, fikk vi noen hjerteskjærende, men framfor alt nære og meningsfulle uker sammen – både med mamma og med hverandre. 

– Jeg husker jeg sa til søsteren min: om jeg skrev en roman om dette, ville det blitt en kjedelig bok! For i dette sykdomsforløpet jobbet vi sammen som team, vi støttet og styrket hverandre, vi så – og anerkjente – hverandres innsats. Selv om det var en forferdelig tid, fordi vi alle visste utgangen, er det likevel noen av de ukene i livet jeg har kjent sterkest på tilhørighet, kjærlighet og fellesskap. Etterpå tenkte jeg: hvordan ville et sykeleie fortonet seg om jeg hadde helt andre søskenrelasjoner?

– Dette er tilfellet for Benedikte, Dyveke og Steffen. De har også, i motsetning til meg, hatt et komplisert forhold til foreldrene sine. Og det er inn dit jeg som forfatter må bevege meg; mot det som smerter, det som dirrer, alt dette som ulmer mellom linjene i det som sies – eller holdes tilbake. 

Hva ønsker du at leseren av boka skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Jeg håper de får lyst til å ringe en søster eller bror eller en mor, far eller tante. Ikke av plikt, men av eget ønske. Og så håper jeg de kjenner på verdien av å være tydeligere på egne behov. Jeg tror verden – inkludert de aller fleste familier – ville fått et betydelig relasjonelt løft om vi i større grad klarte å formulere og formidle hva vi trenger og savner. 

Hvilke bøker står på din leseliste om dagen?

– Mens jeg er i skriveprosessen av ny roman leser jeg lite bøker, av frykt for å bli påvirket språklig. Nå som romanen min er ferdig og ute i verden, gleder jeg meg til å jafse i meg mange litterære godbiter. 

– I bunken som ligger klar til ukene framover, og ikke minst til ferien, ligger blant annet Marie Aubert «Jeg er egentlig ikke sånn», Solvej Balle «Om utredning av romfang», Douglas Stuart «Unge Mungo» og debutanten Lina Asheim Breidablik som ifølge ryktene har skrevet en veldig morsom debutbok i «Heime aleine»

Hvilke bøker og forfattere har formet deg som forfatter?

– Jeg elsket Ole Lund Kirkegaards barnebøker, særlig «Hodja fra Pjort», og leste de samme bøkene så mange ganger at mamma ble bekymret. Etter hvert ble Lars Saabye Christensen en stor inspirasjon. 

Hvordan kom du inn i manus/forfatteryrket og begynte å skrive?

– Å skrive har vært en sterk drift i meg helt siden jeg var barn. Jeg skrev aktivt fra jeg var i 10-12 årsalderen, satt på rommet med kladdeboka og diktet opp fortellinger. Å få norskstil var toppen av lykke. Heldigvis har jeg hatt mange gode norsklærere underveis som både har oppmuntret og utfordret. 

– Tanken på å skrive for film og TV kom senere, men jeg opplever kombinasjonen av dramatikk og litteratur, ikke som en motsetning, men noe som utfyller flere sider ved historiefortellingen. Parallelt med at jeg gikk manuslinja på Den norske Filmskolen skrev jeg min første roman for voksne Under bordet (2002). Jeg mener selv at jeg blir en bedre romanforfatter fordi jeg også er manusforfatter og vice versa. 

Hva hadde du jobbet med i dag om du ikke gikk inn i manusforfatter/forfatter-yrket tror du?

– Det er virkelig helt umulig å forestille seg et liv, og et arbeidsliv, uten å skrive. Jeg er i overkant ekstrovert og trives i mitt eget selskap, slik sett er forfatteryrket perfekt. De siste tre årene har jeg imidlertid undervist deltid ved manuslinja ved Den norske filmskolen der jeg selv var student for 20 år siden. Å undervise en liten gruppe utvalgte og dedikerte manusstudenter er utrolig inspirerende og fint.