Talibans ringvirkninger

Halloween er over for i år, klokka er stilt en time tilbake og vi nærmer oss slutten av året. November betyr at det er tid for å rette fokus på en ny forfatter i vår faste månedlige spalte. Denne måneden skal vi møte en uredd dame med bein i nesa, som vet å finne de gode og ekte historiene.  

Denne måneden skal vi bli bedre kjent med en sakprosaforfatter som kanskje er aller mest kjent for sin bok fra 2002. Handlingen i boka utspilte seg i Kabul, nærmere bestemt hos en bokhandler og hans familie. Hun har reist flere turer til krigsrammede Afghanistan, både som journalist og som forfatter. Månedens forfatter for november er ingen ringere enn Åsne Seierstad. 

Tilbake i Afghanistan 

I dag er Åsne Seierstad aktuell med ny bok, Afghanerne. I august 2021 trakk NATO og Vesten seg ut av Afghanistan etter 20 år med krig. Taliban var raske til å gjenerobre makten i Kabul og resten av landet, og verden ble vitne til hvordan tusenvis av innbyggere desperat forsøkte å flykte fra Kabul med de vestlige landene som trakk seg ut.

Åsne forteller at hun egentlig aldri hadde sett for seg å reise tilbake til Afghanistan, men at hun ble sjokkert over at Taliban tok tilbake kontrollen over landet så raskt. Nå følte hun et behov for å fortelle historiene fra innsiden, da hun selv opplevde at situasjonen ble dysset ned av politikere og en mangel på dyptgående mediedekning etter NATO trakk seg ut.

Du kan lese mer om boka, og Åsnes opplevelser i møtet med Afghanistan 20 år senere i intervjuet nedenfor.

(artikkelen fortsetter under)

Hva handler din kommende bok, Afghanerne, om? 

– Den handler om Afghanistan og afghanerne, men det er flere lag. Det ene laget er de tre hovedpersonene, som er født i hvert sitt tiår, derfor kommer alt i boka kronologisk. Det begynner med den eldste som heter Jamila som er født i 1976, i en konservativ familie, og må kjempe seg til utdanning, men det får hun til. Et tiår senere blir Bashir født i 1987, og han blir talibaneren i boka. Han vokser opp uten far da han blir drept i et angrep under den afghansk-sovjetiske krigen. Vi følger Bashirs krig mot amerikanerne da han vokser til, og tar opp farens arv. I 2000 blir Ariana født. Hun har fått livet sitt endevendt på grunn av Taliban som plutselig kom tilbake til makten igjen. 

– Det andre laget er at det er ganske mye historie å dekke. Jeg har bakt inn mye historie, slik man skal skjønne hva som har påvirket hovedpersonene, deres liv og deres kamp.

Det er 20 år siden du skrev Bokhandleren i Kabul, hvorfor dro du tilbake? 

– Jeg bestemte meg for å dra ned (til Afghanistan, red.anm.) fordi vi, Vesten og NATO, har vært der i 20 år og brukt enorme ressurser. Vi har gått inn i en krig hvor så mange liv har gått tapt, og så trekker vi oss ut og Taliban gjenerobrer landet. Det store spørsmålet er jo hva som står igjen etter oss? 

– Jeg ville nøste opp i hva slags samfunn det nye Taliban ville lage, eller om det i hele tatt er et nytt Taliban eller bare det samme som før. Er de blitt mer moderate? 

Hvorfor er dette viktige historier å skrive om?

– Går det an å si at det ikke er viktig? Hvorfor var vi der i 20 år hvis det ikke var viktig? Vi tapte jo krigen, er det riktig å ikke følge med nå? Har vi lært av våre feil? Jeg synes det har vært alt for lite debatt om det. 

– Fra politikernes side føler jeg at det er dysset ned, og da blir det opp til media å følge opp. Og det har kanskje ikke media gjort i stor nok grad. Hvis man vil lære om situasjonen der nede nå, så må man faktisk lese denne boka.

Hvordan var det å være tilbake i Afghanistan?

– Sist jeg var der hadde Taliban akkurat forlatt makten. Folk kunne endelig spille musikk, kaste burkaen, jenter kunne gå på skole. Nå er det akkurat det motsatte som skjer. Det var masse håp tidligere, nå er det stadig mindre håp. Det blir flere og flere innstramminger, men de skrur sakte igjen.   

– Jeg synes landet var veldig likt som sist jeg var der. Det er ekstremt undertrykkende mot kvinner ja, og veldig segregert mellom menn og kvinner. Men om du kommer utenfra kan du gjøre nesten hva du vil. Jeg kunne sitte med kvinner, og jeg kunne sitte med menn. Den heldigste personen å være i Afghanistan i dag er faktisk en vestlig kvinne fordi du kan være overalt. Halve denne boka hadde ikke vært mulig om jeg var mann. 

– 1920-tallet i Afghanistan var jo mye mer progressivt enn nå. Det var forbudt med burka i Kabul. Det var kvinneorganisasjoner, krisesentre, fri presse, ikke ulikt 20-tallet andre steder i verden. Det vi ser i dag er så mange skritt tilbake. De konservative har vunnet. For noen er det jo ikke noen endring, men for de som har ønsket noe annet har de jo faktisk tapt.

Hva vil du leserne skal sitte igjen med?

– Det beste hadde vært om folk satt igjen med masse spørsmål. Spørsmål som: kunne dette gått annerledes? Jeg håper jo også at leserne føler de har blitt kjent med noen, og kommet litt på innsiden av Taliban. At folk føler de skjønner hvem personene er. Man skal jo bli kjent med sin fiende også, og disse har vært fienden vår i alle år. 

Er du noen ganger redd for livet ditt på reisene dine?

– Jeg var veldig forsiktig. Du går ikke ut etter det er mørkt, man sitter stort sett ganske tildekket i bil. Jeg går ikke ut på gata egentlig, jeg bare drar dit jeg skal og er så kort som mulig ute på gata. 

– Jeg er ikke redd for Taliban nå. De hadde ikke interesse for å gjøre noe mot meg egentlig. Jeg dekket jo krigen i 2001 før jeg begynte på Bokhandleren i Kabul, det var en skremmende tid. Da var jeg midt i en krig. Men i begge bokprosjektene har ikke det vært like farefullt. 

Hvilke forfattere har inspirert deg? 

– Det er en jeg vil trekke frem, som har falt litt i vanry de seneste årene: Ryszard Kapuściński var en polsk journalist som var en av de første som virkelig levde seg inn i journalistikken. Jeg bodde i Russland da jeg leste den første boka hans som het Imperiet. Da tenkte jeg at det virket sannere enn virkeligheten. 

– Da jeg flyttet inn hos bokhandleren i Kabul, husker jeg at jeg var inspirert av Isabel Fonseca som hadde bodd med sigøynerne i mange år. Da tenkte jeg at hvis hun fikk til å bo med dem i mange år, får vel jeg til å bo med denne Afghanske familien. 

Hvis du ikke ble journalist og forfatter, hvor tror du at du ville endt opp?

– Jeg trodde jeg skulle bli forsker egentlig. Jeg hadde jo hovedfag i russisk, men så ble jeg journalist i stedet. Men jeg trodde og håpte jeg ville ende opp med å bli Russlands-forsker på NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt). 

– Det var tilfeldig at jeg kom borti journalistikk da jeg studerte statsvitenskap i Moskva på 90-tallet. Det var en en konkret episode hvor jeg skulle møte en parlamentsformann, og da fikk jeg beskjed i siste liten av en som hadde ordnet avtalen for meg at han hadde fortalt at jeg var journalist for å få til møtet, fordi parlamentsformannen ikke hadde tid til å møte studenter. Derfor latet jeg som jeg var journalist, men det endte opp med å bli min første artikkel som jeg sendte til Arbeiderbladet (i dag Dagsavisen, red.anm.). Og etter det ble jeg plutselig ansatt som korrespondent. Hadde det ikke vært for den episoden vet jeg ikke om jeg hadde blitt journalist.

Hvilke bøker har du på din leseliste om dagen? 

– Jeg gleder meg til å lese boka til Matias Faldbakken (Stakkar, red.anm.). Nå har jeg et veldig behov for å lese romaner, fordi jeg har lest så mye bøker om Taliban og Afghanistan det siste året.