Krimsommer og drap

Sommeren er her, og det betyr ekstra god tid til å dykke inn i en god bok.

Fellesferie og late dager i sola er den perfekte tiden for å oppdage nye krimromaner som holder deg på kanten av stolen. I vår faste spalte Månedens forfatter setter vi denne måneden søkelyset på to av Norges mest spennende krimforfattere: Jørn Lier Horst og Jan-Erik Fjell, som nå er blitt Norges nye krimduo.

Hva handler deres nye bok, Skriket, om?

–I 2008 forsvant sju år gamle Leah Forsberg fra Fagernes. Til tross for at hun aldri ble funnet, var etterforskerne sikre på at hun var blitt bortført og drept. Så sikre at en mann ble dømt i saken. I nåtid forsvinner en ny jente, og Markus Heger er overbevist om at de to sakene må henge sammen.

Hvem er Markus Heger?

 –Markus Heger er 35 år gammel, og livnærer seg ved å oppsøke åsteder for både gamle og nye kriminalsaker. Fra podkaststudioet bak i bobilen lager han true crime-podden Krimcasten.

Det er første gangen dere skriver sammen, hvordan fant dere ut at dere skulle det? 

FJELL: –Det fant jeg ut for mange år siden, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har ringt Jørn og sagt: «Du … Hør på denne ideen her …» Han sa aldri nei, men han humret og sa høflig: «Tja …» Med andre ord: Det var ingen av ideene som ga full tenning. Og da skal man heller ikke gjøre det. Sånn opplever jeg det med egne bøker også. Det er ikke nok med noe som kan være en god idé. Det må gi tenning på en veldig kort pitch. Aller helst bare et par setninger. Og så, før jul for halvannet år siden, ringte jeg igjen og begynte som vanlig med: «Du … Hør på denne ideen her …» Denne gangen kom det ikke et tja pakket inn i lett humring. Det kom faktisk ingenting annet enn taushet. Da skjønte jeg at lunta var tent.

HORST: –Jan-Erik og jeg har vært gode venner siden jeg i 2012 la deler av handlingen i Jakthundene til hans hjemby Fredrikstad. For et par år siden kom han til meg med en kjempegod ide til en ny krimbok - til en helt ny serie om en mann som bor i en campingbil, reiser og reiser rundt og graver i gamle saker og lager podcast fra et studio bak i bilen. Når du har lest krimbøker i 40 år, tenker du at det er vanskelig å komme opp med noe som er nytt og annerledes, men her var det. Det betyr ikke at det er slutt på verken Wisting eller bøkene om Aleksander Blix og Emma Ramm.

Hvordan har samarbeidet vært så langt?

FJELL: –Vi har faktisk ikke vært uenige i noe som helst. Og det er idémyldringen og ballkastingen frem og tilbake som har vært det morsomste. Men jeg skal være så ærlig og si at jeg trodde det ville være dobbelt så lett og at det skulle gå dobbelt så fort. Der tok jeg feil. For manuset har blitt sendt frem og tilbake hundrevis av ganger. Jeg har skrevet. Jørn har skrevet. Jeg har justert på Jørns tekst. Jørn har justert på min.  

HORST: Jeg har jo litt erfaring med samskriving og pleier å si at det å være to om å skrive en bok ikke er en halv jobb - snarer tvert imot. Det viktigste for å lykkes med et kreativt samarbeid er gjensidig vilje til å justere og forbedre ideer. Det har skjedd gjennom mange og lange telefonsamtaler, fulgt opp av tekstmeldinger og e-poster. 

Hva er det mest utfordrende med å skrive krim i fellesskap, og hvordan overkommer dere disse utfordringene?

FJELL: –Den største utfordringen er nok at vi – heldigvis, haha – ikke bor sammen. Derfor har vi alltid skrevet hver for oss. Og siden Jørns dager er – mildt sagt – noe travlere enn mine, hendte det at det ble litt dødtid mens jeg ventet på at han skulle sende manus tilbake til meg igjen.

HORST: –Vi har ingen store, kreative ulikheter.  Det er et godt utgangspunkt for et skrivesamarbeid. De største utfordringene har nok vært det praktiske, å koordinere samarbeidet i forhold til tidsplaner og andre forpliktelser.

Hvordan balanserer dere det å beholde deres individuelle stemmer og stiler mens dere skaper en sammenhengende historie?

FJELL: –Det vi var veldig opptatt av, var at Markus Heger ikke skulle bli en blanding av William Wisting og Anton Brekke. Men Skriket skulle bli en blanding av hvordan vi forteller en historie. Noen partier er 100% meg, noen er 100% Jørn. Og så er det enkelte kapitler hvor vi begge har skrevet. Og det må jeg si – i all beskjedenhet – at vi fikk til å fungere overraskende godt. 

HORST:  –Sammenfletting av skrivstiler er en iterativ prosess med gradvis justering og finpussing. Å ha en felles forståelse for plottet, karakterenes utvikling og tonen i romanen har nok vært viktig for et konsist resultat. Jeg synes det har føyd seg sømløst inn i hverandre.  

Hvordan jobber dere med å utvikle karakterene deres? Er det noen spesielle metoder eller teknikker dere bruker?

FJELL: –Markus Heger ble utviklet i fellesskap. Mye av ham var «klart» allerede før vi begynte å skissere opp plottet og storyen. Men som med alle andre romankarakterer, var han ikke i nærheten av å være komplett før vi var godt i gang med skrivingen. Det høres kanskje litt rart ut, men med hovedkarakterer tar det ofte litt tid før man er godt kjent med dem – selv for oss som skriver. Det tok for eksempel fire bøker før jeg følte jeg hadde «godt grep» om Anton Brekke.

HORST: –I premisset for historien ligger noen klare rollefunksjoner for hovedpersonen. Markus Heger fullførte aldri Politihøgskolen. Han lever i en bobil, reiser landet rundt og lager podkaster fra steder for alvorlige forbrytelser. Derfra er det takknemlig å utvikle både ham og personene rundt ham . 

Hva er det viktigste dere har lært av hverandre gjennom dette samarbeidet?

FJELL: –Jeg har lært å bli (mer) strukturert. Jørn skisserer opp bøkene sine i Excel for å ha en full, detaljert oversikt over handlingen. Hadde vi ikke jobbet på den måten med Skriket, så ville den nok fortsatt kommet ut i juni, men kanskje i 2026. Det var helt avgjørende med skikkelig orden. Vanligvis har jeg dette i eget hode, men det blir annerledes når man er to.

HORST: –Jeg har først og fremst lært Jan-Erik mer å kjenne. Han har en mer grundig og seriøs tilnærming til plottutvikling og skriving enn jeg trodde.

Hvordan gjør dere research for å sikre autentisitet i krimhistoriene deres?

FJELL: –Ringer Jørn.

HORST: –Haha. Det er tre ting som har vært nyttige: Jeg har et søskenbarn som driver Caravansenter, jeg har medvirket noen ganger i VGs Krimpodden og jeg kjenner en drapsdømt mann som soner i høysikkerhetsfengsel. Du vil forstå hvorfor de tre tingene har vært nyttig når du har lest ...

Er det noen dogmer dere følger når dere skriver sammen?

FJELL: –Mjaei, nei, i grunnen ikke. 

HORST: –Kanskje det som en engelsk forfatterkollega sa: «Get your ass in the chair». Det faller kanskje naturlig for Jan-Erik, men er et uttrykk for at skriving er hardt arbeid.

Hvilke bøker står på deres leselister denne sommeren?

FJELL: –Jeg håper å lese mer enn én, men akkurat nå ligger Passasjeren av Cormac McCarthy på nattbordet. 

HORST: –Jeg likte veldig godt Ulf Kvensler sin bok Sarek, nå er han ute med en ny, psykologisk roman: Brannmannen. Jeg har også danske Katrine Engbergs Hvite netter  og Johan Theorins Buemerker, liggende. Så bruke jeg alltid å få med meg siste nytt fra Harlan Coben. Jeg finner deg.

Hvorfor tror dere nordisk krim er så populært?

FJELL: –Det spørsmålet har jeg fått utallige ganger, og jeg snor meg alltid unna ved å si at det får noen med litt mer utdannelse enn meg svare på. Jørn, tar du denne?

HORST:  –Haha. Det er alltid et vanskelig spørsmål, kanskje fordi det finnes så mange svar - både psykologiske og sosiologiske. Jeg nøyer meg med den enkleste forklaringen: Det er godt fortalte historier.

Hvilke ferieplaner har dere i sommer?

FJELL: –Lite. Jeg skal skrive på ellevte bok om Anton Brekke.

HORST: –Det blir mest late dager i Stavern. Biff på grillen, øl i glasset og bok i stolen.

Dere bor på hver deres side av fjorden – er det bare fryd og gammen mellom vestfoldingen og østfoldingen, eller sender dere noen små, vennlige stikk til hverandre i blant? 

FJELL: –Mest fryd og gammen, men også litt kødd i form av en og annen hjernedød snapchatmelding.

HORST: –Jeg bor jo på solsiden av Oslofjorden. Det hender det jeg minner Jan-Erik om.

Takk for praten, og god sommer begge to ☀️