Den folkekjære fortelleren fra Kongsvinger

Hver måned lar vi deg bli bedre kjent med en aktuell norsk forfatter her på ebok.no. 
Denne måneden har vi valgt å løfte frem den norske forfatteren Levi Henriksen, som endelig er tilbake med oppfølgeren til braksuksessen han slapp for 21 år siden. 

21 år er gått siden leserne først ble kjent med Daniel Kaspersen. Nå kommer oppfølgeren. Hvordan føles det å endelig slippe dette universet løs igjen?

– Universet har jo for så vidt vært der hele tiden. Alle bøkene mine handler om Skogli, og «Snø vil falle over snø som har falt» ble jo veien inn både for meg og mine lesere til den lille bygda som ligger klemt inn mellom Kongsvinger og Sverige. Men altså, mer spesifikt Daniel Kaspsersen & Co, det har som alltid, i alle mine bøker, vært både fint og fælt å henge med dem igjen. Da jeg skrev «Snø vil falle over snø som har falt» slo det meg at det sannsynligvis er det fineste jeg noen gang kommer til å skriv om brødre, og da var lillebror Jakob død gjennom hele boka.

– Da jeg skrev «Lyset de døde ser» slo det meg at dette er (kanskje) det fineste jeg kommer til å skrive om kjærlighet, og her er kona til Daniel død gjennom hele boka. Så det har vært både en trist og god bok å skrive. Jeg tenker at er det en ting jeg kan, så er det å fortelle en mangefasettert historie godt, og jeg føler at «Lyset de døde ser» er en slik bok jeg ville ha elsket å lese selv. En bok om mennesker som står opp i stormen, og er tro mot hva de tror på og hvem de er. Alltid. 

Har Daniel og de andre karakterene levd med deg i disse 21 årene?

– Det har vel kommet cirka 30 bøker og 10 plater i løpet av disse 21 årene, så Daniel Kaspersen har selvfølgelig ikke vært der konstant, men han han har aldri blitt borte. Mange av de andre romanpersonene (og figurer fra novellene mine også) kan bli borte for meg mellom hver gang en leser stiller meg et spørsmål spesifikt om dem, men Daniel har fortsatt å dukke opp og veldig ofte kan jeg tenke: «Hva ville Daniel gjort i denne situasjonen».

– Han er også den av mine hovedpersoner som jeg har identifisert meg sterkest med, selv om jeg har skrevet to romaner om mine foreldre der fortelleren heter Henriksen til etternavn, og deler svært mye av min egen biografi. Det at «Snø vil falle over snø som har falt» er min første roman, gjorde nok også sitt til at jeg fikk et spesielt nært forhold til ham. 

Hva var det som gjorde at du bestemte deg for å vende tilbake akkurat nå?

– Det er veldig vanskelig å svare på, og jeg tror jeg har et mer entydig svar når det gjelder samtlige av mine andre romaner. Men det startet kanskje med at i motsetning til mine andre romaner, satte jeg aldri helt punktum for historia om Daniel Kaspersen, og så tror jeg den utløsende faktoren ble at kona til min beste venn, og trommeslager i bandet mitt Babylon Badlands, ble kreftsyk og døde etter et kort sykeleie. 

– En dag våknet jeg så opp med setningen «Mona døde en tirsdag» i hodet, da forsto jeg at jeg hadde åpningssetningen til en oppfølger til «Snø vil falle over snø som har falt». Siden Daniel og jeg på mange måter er ganske like, så føltes det også veldig naturlig å skrive om han 21 år senere.

Hvordan var den første skrivedagen da du gikk inn i dette universet igjen? 

– Jeg er litt usikker på hvordan den første skrivedagen var eller når den var. Hver gang jeg begynner på en ny roman har jeg gått og tenkt på den lenge, og notert ned ganske mange dialogvekslinger og også noen nøkkelscener. Når den første setningen så er på plass er det i grunn bare å sette seg ned å skrive, og håpe at jeg får bruk for noe av dette jeg har tenkt ut på forhånd. 

– En roman, en god en i hvert fall, vil alltid ta med forfatteren til steder han ikke hadde tenkt seg. Det aller meste av det jeg skriver foregår som sagt på Skogli, så språket mitt er veldig forankret til den bygda og stemningen i det jeg skriver også.

I «Lyset de døde ser» har Daniel mistet Mona. Hvorfor valgte du et så mørkt og brutalt utgangspunkt for gjenforeningen med disse karakterene?

– Som nevnt ut fra ting som skjedde i min innerste krets, og samtidig var dette den historia som ventet på å bli fortalt (av meg) nå. Flannery O’Connor sa at det går ikke an å skrive uten død, eller i hvert fall forutanelse av død, og Aksel Sandemose var inne på mye av det samme, men til tross for at døden er sterkt nærværende betyr ikke det at kjærlighet og liv er fraværende, snarere tvert imot.

– Likte du «Snø vil falle over snø som har falt» vil du også like denne, og likte du ikke «Snø vil falle over snø som har falt», tror jeg fortsatt du vil like denne, og det er ikke nødvendig å ha lest den første boka for å få noe ut av oppfølgeren.

Den første boka ble en storsuksess. Har du følt noe forventningspress, eller har det fungert som en inspirasjon i skriveprosessen denne gangen?

– En forfatter kan aldri tenke slik, da bedriver man ikke kunst, men kalkulert markedsføringsstrategi. Jeg fortalte ingen på forlaget at jeg skrev på en oppfølger, og min pensjonerte redaktør var lenge den eneste som hadde lest noe. Dette gjorde jeg for at andres forventninger ikke skulle snike seg inn i min roman, for det er klart at det er mange som forventer seg en viss suksess av denne boken. Samtidig er fallhøyden meget stor, skremmende stor egentlig. Selv har jeg sjelden lest en oppfølger som jeg synes har overgått den første boka, men jeg må tro at jeg har klart det. Hvis ikke kunne jeg ikke gitt den fra meg. 

Hva håper du leserne som elsket «Snø vil falle over snø som har falt» vil føle når de har lest ferdig den nye boka?

– At de synes det var godt å være i selskap med Daniel Kaspersen igjen, og ikke minst at han oppfører seg like troverdig som han gjorde for 21 år siden. Noen av suksessen til «Snø vil falle over snø som har falt» tror jeg skyldtes at lytterne heiet veldig på ham, at de ønsket at det skulle gå ham godt, det til tross for at han hadde sittet i fengsel for narkotikasmugling. Jeg tror vi som mennesker liker å se at mennesker med masse forutsetninger mot seg klarer å overvinne disse, og komme styrket ut av det.

Hva har vært den største forskjellen for deg som forfatter, med å skrive om Daniel Kaspersen nå, sammenlignet med for 21 år siden?

– Jeg kan jo håndverket veldig mye bedre, har en mye bedre kontroll over hva som gjør en historie god og hva som driver den framover, men det trenger ikke nødvendigvis å være en bra greie. For noe av det som traff folk slik (tror jeg) med «Snø vil falle over snø som har falt» er at de ble tatt med til et sted de aldri hadde vært, de møtte helt nye folk og ble kjent med en type mennesker som hadde sin egen måte å gjøre ting på. 

– Alt dette har de jo blitt vant til gjennom mine bøker nå, og de er kanskje blitt blaserte? Jeg har likevel stor tror på at denne historia vil nå mange mennesker, og at de som likte den første boka vil tenke at dette er en meget bra og verdig oppfølger.

Tusen takk for praten, Levi, og lykke til med lanseringen!