Yrsa Sigurðardóttir (f.1963) er en bestselgende islandsk forfatter som har markert seg sterkt innenfor krimlitteraturen. Hun er født i Reykjavík, og bor i dag i Reykjaviks drabantby, Seltjarnarnes, med sin mann og to barn.  Siden forfatterdebuten i 1998 har hun bygget opp et forfatterskap som kombinerer mørke intriger med særegen islandsk atmosfære. Med bøkene om politijuristen Þóra Guðmundsdóttir har Yrsa blitt selve dronningen av islandsk krim.

Hva handler Så sort som en brann om?
– Boken er den tredje delen i en serie med tre hovedpersoner: politibetjent Karólína, politibetjent Týr og rettsmedisiner Iðunn. De etterforsker en sak som involverer menneskelige levninger funnet på et avfallssorteringsanlegg og en nabokonflikt som har gått altfor langt. Historien omfatter også Gunndís, en kokk som arbeider om bord på en fiskebåt, og som snubler over informasjon om farens død i en ulykke på havet da hun var barn. Selv om det ikke er tydelig i begynnelsen, henger alle tre historiene sammen, og det er opp til Týr, Karólína og Iðunn å finne ut hvordan og hvorfor.

Hva håper du at leserne sitter igjen med etter å ha lest boken din?
– Jeg håper leseren har glede av historien underveis og er fornøyd med løsningen til slutt. Jeg håper også at temaene som undersøkes nærmere – nabofeider og innblikk i arbeid om bord på kommersielle fiskefartøy – gir fortellingen mer dybde.

Henter du noe inspirasjon fra ekte hendelser eller virkeligheten?
– Ja og nei. Når jeg bruker faktiske hendelser, er det kun som inspirasjon til en handling, og mer knyttet til menneskelig atferd enn til konkrete drapssaker som følges helt detaljert. I denne boken kommer for eksempel inspirasjonen til de to familiene i konflikt fra min interesse for ekstreme tilfeller der slike nabokrangler har vært omtalt i media, og hvor de involverte virker å ha mistet besinnelsen over ting som burde vært enkle å løse.

Var det noen scener eller karakterer i denne boken som var spesielt utfordrende eller givende å skrive?
– I forbindelse med research fikk jeg være med kapteinen på en fiskebåt og mannskapet hans på en fire dagers tur til havs. Alle om bord var så hyggelige at det ble vanskelig å skrive scenene som foregår til sjøs – særlig siden dette er en krimroman, og det hører med at det skjer ubehagelige ting. Jeg måtte derfor virkelig distansere meg fra mine egne erfaringer og gjøre fiskebåten i boken til et ganske forferdelig sted for stakkars Gunndís.

Hvorfor tror du vi i Norden har et så nært og spesielt forhold til krimbøker? Hva drar oss mot de?
– Det finnes ikke ett enkelt svar, fordi det handler om mange faktorer. Jeg tror de nordiske landene er fortellernasjoner med nysgjerrige befolkninger som har frihet til å undre seg over hvordan og hvorfor ting skjer. Krimromaner gir innsikt i fiktive drap på en måte som går langt utover det man får ved å lese om virkelige drap i avisen. Leseren får innblikk i motivasjonen bak handlingene, mens det i virkeligheten ofte ikke finnes noen forståelig forklaring.

– Det nordiske landskapet, de harde og mørke vintrene og nærheten mellom mennesker i små samfunn egner seg også godt som bakteppe for krim. I tillegg inneholder nordisk krim ofte mer samfunnskommentar enn det som er vanlig i krim fra andre steder, noe som gir en ekstra dimensjon utover selve spørsmålet om hvem som gjorde det. Sjöwall og Wahlöö var pionerer når det gjaldt politisk bevissthet i krim og bidro til å løfte sjangeren utover ren underholdning.

Hvordan ser en typisk skriveøkt ut for deg?
– Jeg har egentlig ingen fast rutine. Jeg starter som regel langsomt, gjør mye research – ofte som en form for prokrastinering – og skriver mer og mer for hver dag jo nærmere jeg kommer fristen. Jeg har alltid planer om å være mer disiplinert med neste bok, men det skjer aldri. Denne metoden, fra løs til stram, ser ut til å passe meg.

Hva er ditt favorittsted å skrive, og hvorfor?
– Favorittstedet mitt å skrive er sofaen foran TV-en. Jeg setter på en skrekkfilm og skriver mens den går i bakgrunnen. Jeg ser ikke egentlig på filmen – jeg har allerede sett dem mange ganger – men bruker dem som bakgrunn, slik noen forfattere foretrekker å skrive til rock eller klassisk musikk. Musikken i skrekkfilmer har en truende tone, og sammen med sporadiske skrik fra skuespillerne hjelper det meg å komme i riktig stemning.

Hvilke bøker ser du frem til å lese i år?
– Jeg har en så stor bunke bøker jeg gleder meg til å lese at det er vanskelig å trekke frem én tittel. Dette er en yrkesskade for forfattere, og gjelder også lesere. Man kjøper bøker man ikke kan vente med å lese, og så innser man at tiden er for knapp og bøkene for mange. Men det er et luksusproblem – langt bedre enn å ha masse tid og for få bøker.

Var det en bok du leste som fikk deg til å ville begynne å skrive selv?
– Jeg var alltid fornøyd med å være leser, helt til jeg oppdaget at sønnen min som barn ikke leste for fornøyelsens skyld. Jeg så nærmere på bøkene som var populære blant barn på Island på den tiden, og innså at de neppe ville inspirere et barn som ham til å lese. De var: A) alltid ute etter å prakke på barna en moral, og B) kjedelige. Derfor bestemte jeg meg for å skrive barnebøker som var morsomme og spennende. Kort sagt var det dårlige barnebøker som inspirerte meg til å bli forfatter.

Hva er det største komplimentet du kan få fra en leser?
– Jeg blir veldig glad og lettet når en leser liker en bok jeg har skrevet. Bøker er ikke billige, og selv om de lånes på biblioteket, krever de en investering av leserens mest begrensede ressurs – tid. Det eneste jeg streber etter når jeg skriver, er å sørge for at leseren ikke bruker penger og tid på boken og ender opp dypt skuffet. Når det er sagt, passer ikke alle bøker for alle lesere, så man kan ikke forvente at alle blir begeistret. Men som forfatter bør man i det minste gjøre sitt aller beste.

Hva elsker du mest med å være forfatter?
– Jeg setter stor pris på muligheten til å møte andre forfattere og delta på arrangementer og festivaler i utlandet. Selve skrivingen har jeg et slags kjærlighet–hat-forhold til – noen ganger er den svært givende, andre ganger krevende. I mitt tilfelle tror jeg de vanskelige periodene er nødvendige, fordi de holder meg skjerpet og får meg til å stadig forsøke å forbedre det som plager meg i manuset helt fram til fristen.

Hva liker du å bruke tiden din på når du ikke leser eller skriver?
– Jeg jobber fortsatt som ingeniør, en jobb jeg trives veldig godt med. Jeg liker også å reise og tilbringe tid med familie og venner. I tillegg bruker jeg mye fritid på å organisere en årlig litteraturfestival som arrangeres i november i Reykjavík, sammen med min venn og forfatter Ragnar Jónasson.